Den svake vilje : Idéhistoriske forutsetninger for Lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenska anno 1900

Det er Lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab som er gjenstand for et idéhistorisk blikk i avhandlingen. Loven ble vedtatt 31. mai 1900, og trådte i kraft syv år senere 1. august 1907. Loven var én av mange nye lover som var et resultat av at Norge gjennomførte en storstilt kodifisering av lovverket på slutten av 1800-tallet. I tillegg til at løsgjengerloven skulle ramme arbeidsledige løsgjengere og omstreifere, tiggere og fordrukne, kunne den også bli brukt mot prostituerte. Loven var i sin konstruksjon tenkt å skulle tette smutthull for grupper av mennesker som utmerket seg med å være vanskelig kontrollerbare i rettslig forstand. For i det kriminalpolitiske klimaet på slutten 1800-tallet, kunne juristene vanskelig behandle løsgjengerne som å være motivert av fri og ond vilje – som er den meget gamle forutsetningen for straff. De kunne heller ikke anse løsgjengerene som utilregnelige, det vil si at de hadde en syk vilje– som er den meget gamle forutsetning for innesperring. Men de kunne se løsgjengere, betlere, drikkfeldige og prostituerte som bærere av svak vilje. Det ble møysommelig etablert en forestilling om at løsgjengere var svakere enn andre mennesker, og denne svakheten kunne være smittefarlig og skadelig for samfunneslegemet forøvrig. For å legitimere en rettslig, og spesifikk kontroll gjennom løsgjengerloven, i en tid med et stadig økende fokus på det urettferdige med sosial nød og klasseskiller, fikk juristene god drahjelp og støtte fra medisinerene og de nye «sociale videnskaberne» - i et stadig ekspanderende vitens- og kontrollapparat