Konsekvenser av klimaendringer for fiskeri- og havbruksnæringen : bidrag til den interdepartementale klimautredningen

De forventinger som knytter seg til en klimaendring i våre områder er nedfelt i to anslag for temperaturstigning, et høyt anslag med stigninger av lufttemperaturen på 3,O-3,5°C om vinteren og 1,5-2,5°C om sommeren og et lavt som ligger på omlag det halve av disse verdiene. Som en følge av dette har en for våre havområder valgt å operere med en lav stigning på 1°C som et snitt for året og et høyt anslag på 2°C. Disse nivåene vil bli nådd over de neste 40 årene og berøre havet ned til 300 m dyp. I perioden fra 1920 til 1950 opplevde vår region en temperaturoppgang med betydelige effekter for våre fiskebestander. Det er vanskelig å fordele årsaker og virkninger i en periode der fisket to ganger ble stoppet i 4-5 år på grunn av krigshandlinger, der effektiviteten i fisket økte dramatisk og der enkelte bestander nesten ble radert ut og dermed ga vekstmuligheter for andre bestander. En må ha disse forholdene i tankene når en vurderer de biologiske effektene av klimaendringer utfra historiske data.En har også hatt anledning til å studere de problemene som ble skapt for flere av disse bestandene som et resultat av fallet i temperaturen, særlig etter 1960. Noen bestander hadde imidlertid fordel av temperaturnedgangen, særlig i Nordsjøen. Til tross for dette, er de biologiske endringene som fulgte temperaturoppgangen i perioden 1920-1950 det beste utgangspunktet vi har når det gjelder mulighetene for å si noe om den forventete framtidige utvikling. Generelt kan en si at fiskebestander i et varmere hav vil forflytte seg nordover. Store havområder i nordområdene vil bli mer produktive og koloniseres av fisk som torsk, hyse og sild. Disse viktige bestandene har best rekruttering i varme år eller i perioder med stigning i temperaturen. Dette forholdet sammen med bedret produktivitet kan gi støtet til en videre vekst i flere bestander i området. Særlig epokegjørende blir det om norsk vårgytende sild gjenopptar sin beitevandring til Norskehavet nordøst av Island. Barentshavet og Norskehavet vil derfor kunne få vesentlig økt betydning for norsk fiske ved at en igjen vil kunne høste omlag 3 mill tonn fisk årlig fra dette området mot dagens nivå på 1 mill tonn. I Nordsjøen vil en del viktige bestander gradvis presses ut av dette viktige beiteområdet og vil måtte nøye seg med langt mindre beiteareal lengre nord. Dette vil i særlig grad ramme Nordsjøsild, torsk, hyse og sei. På sikt venter en at pelagiske fiskearter vil få større betydning representert med et utvalg blant artene sil, brisling, makrell, hestemakrell og sardin. Det totale fisket fra Nordsjøen vil fortsatt kunne være på 3 mill tonn, men sammensetningen vil gå mot økt andel av fisk som er uegnet til direkte konsum. Verdien av fisket vil derfor forringes. For Norge som har et svært lite fiske på bunnfisk til konsum i Nordsjøen, kan det tenkes å skje en bedring fordi bunnfiskene i økende grad kan tenkes å ville søke seg mot norske farvann i den varmeste delen av året og dermed bli tilgjengelige for fiske i norsk sone. Forutsetningene vil gradvis bli lagt for et oppsving i fisket i nordområdene basert på bestander i bedret vekst. Utfordringen vil være å gjenreise vekstpotensialet i bestandene og vedlikeholde dette. Forutsetningene for en slik utvikling vil kunne svekkes om ikke veksten i sjøpattedyrbestandene kommer under kontroll. Havbruk i ulike former vil kunne nyte godt av bedrete vekstbetingelser og økte tilførsler fra våre farvann av fisketyper som nyttes ved produksjon av fiskemel og fiskeolje. Havbeite særlig på laksefisk vil trekke fordel av bedret naturlig smoltproduksjon i elvene og større oppvekstområder i havet. Problemene for havbruksnæringen vil særlig knytte seg til sykdom og giftige alger der begge problemene trolig vil øke i et varmere hav. I rapporten har en berørt et scenario der økte ferskvannstilførsler til nordlige farvann vil kunne føre til redusert dypvannsdannelse. Får vi oppleve en slik utvikling, kan det også skje en omlegging av strømsystemene i Nord-Atlanteren med betydelig reduksjon i varmetransporten til vår region. Fisket vil svekkes vesentlig under slike betingelser. Denne utviklingen vurderes som den minst sannsynlige av de tre scenariene rapporten inneholder. Norsk havforskning må styrkes på enkelte områder slik at en kan vedlikeholde tidsseriene og etablere nye med sterk kobling mot klimarelaterte fenomener. Særlig vil spørsmål knyttet til eggproduksjon og yngeloverleving måtte vektlegges sterkere. Arbeidet med utvikling av metoder for å kvantifisere endringer i primær- og sekundærproduksjonen må startes umiddelbart. Likeledes må en få til en utvikling mot robotisering og fjernmåling innen fysisk oseanografi slik at en i mindre grad må basere seg på punktmålinger. Det vil være uråd å forstå de biologiske endringene om en ikke har oversikt over dynamikken i de fysisk-oseanografiske prosessene. Norskehavet med sin sentrale rolle i klimasammenheng, bør vies større forskningsmessig interesse. Hovedkonklusjoner: I havområdene nord for 62°N forventes det at et varmere hav vil gi en økt produksjon på alle ledd. Forutsetningene for å gjenreise fiskebestandene bedres slik at en igjen kan bygge opp bestandene til mellom 10-15 mill tonn. En slik fiskebiomasse vil kunne gi et høstingspotensiale på 3 mill tonn. En videre vekst i bestandene av sjøpattedyr kan svekke høstingsgrunnlaget og dermed omfanget av framtidig fiske. I Nordsjøen og Kattegatt vil det gradvis skje en svekking av de fleste bunnfiskbestandene og av Nordsjøsild og disse vil etterhvert presses nordover i Nordsjøen og delvis ut av dette gunstige beiteområdet. Pelagiske fiskebestander vil gradvis styrkes og i perioder vil en eller noen få av bestandene av sil, brisling, makrell, hestemakrell og sardin være sterke og danner hovedbasis for fisket. Dette vil fortsatt kunne være på 3 mill tonn årlig under forutsetning av at en klarer å gjenreise mengden av fisk til 8-10 mill tonn. Imidlertid vil verdien av fisket reduseres på grunn av redusert andel av konsumfisk