Valgt likegyldighet : organiseringen av europapolitisk informasjon i Stortinget og Riksdagen

Oppgaven er en sammenliknende studie av Stortinget og Riksdagen med fokus på organiseringen av informasjonssystemer med tanke på innhentingen, bearbeidingen og videreformidlingen av europapolitisk informasjon. Spesifikt rettes oppmerksomheten mot Stortingets EØS-utvalg og Riksdagens EU-nämnd. Det teoretiske grunnlaget for oppgaven tar utgangspunkt i Johan P. Olsens tre forklaringsmodeller for organisasjonsendring forankret i press fra omgivelsene, designmessige valg og historisk institusjonalisme. Den norske makt- og demokratiutredningens hovedkonklusjoner høsten 2003 var blant annet at det norske folkestyret har mistet makt. Den sier på den andre siden lite om hva som skal gjøres for å forbedre dette makttapet. Av denne studien framkommer det løsninger på dette gjennom en sammenlikning av Stortingets EØS-utvalg og Riksdagens EU-nämnd. Det norske Stortingets europapolitiske aktivitet i EØS-utvalget blir kartlagt gjennom datainnsamling fra perioden 1997-98 til 2002-03. Utvalget og nämndens møtereferater gjennomgås. Tidligere studier har påvist en manglende læringsvillighet i Stortinget, denne studien bekrefter det samme og det kan stilles spørsmål Stortinget er sitt ansvar bevist? Teoriene har ulik forklaringskraft i forhold til opprettelsen og den formelle organiseringen til utvalget og nämnden, men forklarer lite av EØS-utvalgets reelle organisering. En valgt likegyldighet framkommer som en konklusjon på utvalgets reelle aktivitet på bakgrunn av blant annet få og korte møter, hastverkspreget saksbehandling og liten aktivitet på møtene sammenliknet med den svenske EU-nämnden. Stortingets organisering av innhenting, bearbeiding og videreformidling av europapolitisk informasjon mangler ressurser og organisasjon. Beslutningsgrunnlaget mangler dermed legitimitet og forsterker det folkevalgte organs makttap til EU. En reorganisering er nødvendig for å bedre på dette, men først må de folkevalgte selv forstå alvoret