Plan- og bygningslovens kap XIX med særlig fokus på § 113

Temaet for denne avhandlingen er de rettslige spørsmål som oppstår vedrørende plan- og bygningsmyndighetens adgang til å fatte vedtak om å ilegge sanksjoner etter plan og bygningslovens (heretter kalt plbl) sanksjonsregler med en dypere gjenomgang av §113. Plan og bygningslovens hensikt er å gi myndighetene kontroll med arealbruken og kunne legge fysiske rammer for en hensiktsmessig utforming av byer, tettsteder, bygningsmiljøer og det fysiske rom. I tillegg skal byggesaksreglene ivareta hensynet til bygnings- og brannsikkerhet, helse, miljø, estetikk, energibruk, økonomi og behovet for tilgjengelighet. For å sikre at de ulike hensynene faktisk blir gjennomført og ivaretatt, er det etablert et hovedprinsipp om søknadsplikt for byggetiltak og bestemmelser om kontroll og tilsyn med at reglene etterleves. Dersom det konstateres brudd på reglene er det viktig for myndighetene å ha mulighet til å bringe forholdet i lovlige former. Å ha mulighet til å sanksjonere brudd på plan og bygningsloven er viktig for lovens troverdighet og dens etterlevelse i det daglige liv. Ved å gi pålegg om sanksjoner og videre oppfølging der det konstateres et ulovlig forhold, viser mann at en ikke kan ”ta seg til rette” uten at dette får konsekvenser. Det er mange utfordringer med hensyn til legalitetskontroll og rettsanvendelse i plbl selv om lovregulering på området har eksistert i mange år. På området til plbl er det et sterkt behov for å kunne identifisere hvilke forhold som er omfattet av de forskjellige begrep og derifra kunne vurdere om sanksjonsreglene i plbl er anvendelige på det aktuelle forholdet. I plan og bygningsretten blir det ofte sakt at alt som ikke er forbudt er tillatt, og det er derfor et behov for å identifisere hva som faktisk er forbudt