Oslo-avtalen. Forutsetningene og betingelsene for forhandlingene

Temaet for denne oppgaven er konflikten mellom israelerne og palestinerne og forutsetningene som gjorde Oslo-avtalen mulig. Rammen for analysen er lagt til perioden fra 1987 og frem til 1993. De endringene som skjer gjennom disse årene, er det stor grunn til å tro legger til rette et samarbeid og senere avtale. Oppgaven går ikke inn på selve Oslo-avtalen, men drøfter hvordan et samarbeid lar seg gjøre gjennom to problemstillinger: 1) Hvilke endringer påvirker partenes evne og vilje til forhandlinger ? 2) Hvilke endringer bidrar til at partene kommer frem til enighet om å forhandle ? Oppgaven er strukturert ved at det gis et historisk overblikk over konflikten. Deretter benyttes forhandlingsteori for å avdekke betingelser som bør være tilstede a) for at man skal kunne inngå forhandlinger, og b) for å komme til enighet. Analysen er delt i to deler: En struktur-orientert tilnærming og en prosess-orientert tilnærming. Dette er gjort i et forsøk på å få frem hvilke endringer som synes å ha størst effekt på forhandlingsviljen. Sentrale endringer som blir drøftet innen for rammen er Intifadaen, opphøret av den kalde krigen, Gulfkrigen, Madridkonferansen og Oslo-kanalen. I tillegg kommer de innenrikspolitiske kursendringene i Israel og PLO. Analysen avdekker at endringene i større eller mindre grad påvirker hverandre, men at programerklæringene innen PLO i 1988, det israelske Arbeiderpartiets valgseier i 1992 og Oslo-kanalens rolle vinteren og våren 1993, fremstår som de viktigste endringene som påvirker partenes evne og vilje til å inngå samarbeid