Lesbiske identiteter : skeive bevegelser

Lesbisk identitet er en navigering mellom heteroseksualitet og homoseksualitet, mellom normalitet og avvik, mellom femininitet og maskulinitet, hvor man henter, bruker og spiller på ulike komponenter som inngår i disse diskursene og setter de sammen på sin egen individuelle måte. Repetisjonene av denne sammensetningen vil danne grunnlag for en bestemt måte å oppfatte seg selv i verden og hvordan man blir oppfattet. Hvordan lesbisk identitet forhandles i dag, settes i denne avhandlingen i lys av de historiske psykologiske diskursene om kvinner som begjærer andre kvinner seksuelt. Det empiriske materiale består av terapinotater fra 10 kvinner, et oppfølgingsintervju med de samme 10 kvinnene 2 – 4 år etter terapien er avsluttet, og et fokusgruppeintervju med 3 yngre kvinner som ikke har gått i terapi. Kvinnene som har gått i terapi hos meg, er mellom 24 – og 52 år, kvinnene i fokusgruppa er 22-23 år. Det teoretiske perspektivet i avhandlingen bygger på flere psykologiske perspektiver som viser hvordan diskursen om lesbisk identitet har vekslet fra den triste og tragisk lesbiske skjebnen til den sterke kvinnen som gjør en humanitær og sosialpolitisk pionerinnsats. Dikotomien er en del av en kulturell diskurs og kan forståes som en hovedfortelling (storyline) om lesbiske. Posisjonen er gitt av en dominerende heteronormativ naturalisering av kjønn, identitet og seksualitet. Mine tidligere begreper om denne posisjon har vært selvlysende eller usynlig. Denne analysen settes delvis opp mot komme-ut-teorier som ser på lesbisk identitet som en utvikling i faser. I et metaperspektiv ser jeg på komme-ut-teoriene som en nødvendig historisk essensialisering av lesbisk identitet, fordi samfunnet var fiendtlig og fordømmende mot lesbiske og homofile. Den gangen var det viktig at det fantes synlige lesbiske som man kunne identifisere seg med, i noen miljøer vil det fortsatt være det viktigste. I en helsediskurs kan det for eksempel se ut som essensialisering av lesbisk identitet fortsatt kan være viktig. De unge i dag identifiserer seg imidlertid ikke med det bilde som ble gitt av lesbiske på 70- tallet, ideen om kvinner som retter sitt begjær mot andre kvinner har beveget seg. Å bruke et komme-ut-perspektiv i dag kan i noen sammenhenger være å ta i bruk en undertrykkende identitetskategori som mange vil føle er for trang og for umoderne. Inspirert av queer-teori og poststrukturalistisk tankegang har jeg analysert det empiriske materiale, først som en bevegelse fra terapinotater til temaer og deretter en utdyping av disse temaene i oppfølgingsintervju med en fokusgruppe med yngre ikke-klienter. Resultatet er et begrepsapparat som fanger det interaksjonistiske i identitetsbegrepet, fra presentasjon av identitet til hvordan den blir oppfattet av andre. Begrepene navigering og gaydar og tokning av tegn gir denne fleksibiliteten. Begrepet ambiguity på engelsk eller tvetydighet på norsk henspeiler på å kunne bevege seg fleksibelt i kontekst som domineres av heteronormative regler uten å bli fordømt og sett ned på som annenrangs individer. Opplevelsen av autentisitet er sentralt i de terapeutiske fortellingene. Dette er en prosess mer enn et produkt og noe som er et evigvarende arbeid. Hva som skjer som en tilfeldighet og det man har ansvar for handler om hvordan man attribuerer det som skjer med en, begjærsretning kategoriseres som tilfeldighet, men hvordan man forholder seg til det er noe man har ansvar for