Forståelsen og behandlingen av tvangslidelsen i et historisk perspektiv

Oppgaven ser på tvangslidelsen i et historisk perspektiv, med omsyn til ulike forståelsesmodeller og behandlingstilnærminger. Det diskuteres om dagens behandlingsparadigme og integreringsperspektiv er det optimale, og om det er grunn til å henvise psykoanalysen til historien. Dette med utgangspunkt i en utbredt holdning om at de tidligere teorier og behandlingsmetoder ikke lenger anses som relevante for tvangslidelsen. Psykoanalysens rolle blir gjennomgått, fra Freuds klassiske teori om tvangsnevrosen til påstander om manglende behandlingseffekt og retningens tilbakegang. Vanskelighetene forklares gjennom teoretiseringer både av eldre og nyere art, og ses i sammenheng med framveksten av ny forståelse og ny, effektiv behandling. Et paradigmeskifte i behandlingen av tvangslidelsen begynner å skje fra 1960-tallet da nye metoder utprøves og utvikles til det som i dag benevnes kognitiv atferdsterapi. En terapiform som ved siden av medisineringen, anses å ha signifikant behandlingseffekt. En dreining fra psykologiske til biologiske årsaksforklaringer gjør seg samtidig gjeldende. I oppgaven blir styrker og svakheter med dagens behandling gjennomgått. Oppgaven stiller seg kritisk til symptomfokuset, og det stilles spørsmål ved nevrobiologiens etiologiske forklaringer. Det argumenteres for at et videre integreringsperspektiv enn atferdsterapi og medisinering er nødvendig, og det argumenteres for psykoanalysens bidrag til en mer helhetlig behandling. Oppgaven munner ut i et eksempel på en integrert behandlingstilnærming der psykoanalysen står i fokus mens atferdsterapi og medisinering er viktige behandlingskomponenter. Konklusjonen er at en eklektisk tilnærming synes nødvendig og at psykoanalysen fortsatt bør være en del av en integrert behandlingsmodell. At tvangslidelsen kan ha en stor biologisk komponent trenger ikke rokke ved dette