Liv på vent : Fortellinger fra enslige mindreårige under 15 år bosatt på norske omsorgssentre

Bakgrunn: Per i dag er 43,7 millioner mennesker på flukt verden over, og en vesentlig andel av disse er barna på flukt uten foreldre eller andre omsorgspersoner. De er enslige mindreårige asylsøkere. Forskning som omhandler enslige mindreårige utvides stadig, men om de yngste i denne gruppen finnes det lite kunnskap. De anses som en sårbar gruppe med høyere forekomst av psykiske vansker enn referansegrupper. Potensielt traumatiserende opplevelser og en livssituasjon uten nære omsorgspersoner, kjennetegner disse barna, og eksilet medfører tilleggsbelastninger. Barnevernets omsorgssentre bidrar med trygge men midlertidige rammer under barnas første tid i Norge. Kunnskap om hvordan de enslige mindreårige selv opplever ulike forhold ved sin situasjon kan bidra til bedre tilrettelegging for disse barna. Metode: Semistrukturerte intervjuer med 18 barn i alderen 8 til 16 år ble undersøkt gjennom en tematisk analyse. Intervjuet var konsentrert rundt, men ikke begrenset til, fire hovedtemaer: tiden i hjemlandet; flukten; livet på omsorgssenteret; og framtiden. Tilknytningsteori og økologisk teori om menneskets utvikling ligger til grunn for forståelsen av resultatene. Resultater: Fire temaer ble identifisert som gjennomgående i barnas fortellinger: vold og overgrep; vanskelige følelser; samhold og sosial støtte; og muligheter. I tillegg til mange potensielt traumatiserende erfaringer, hadde disse barna opplevd tap av viktige personer i sitt liv. Emosjonelle utfordringer preget hverdagen, men de fremstod også som motiverte og mestrende. Konklusjon: Komplekse og mangefasetterte samspill preger de enslige mindreåriges helhetlige utviklingsmiljø. Tiden på omsorgssentrene er midlertidig, og medfører både trygghet og usikkerhet. Begrensninger i utvalg og metodologiske utfordringer tilsier at temaene som dekkes i studien ikke nødvendigvis representerer helheten i barnas opplevelse av egen situasjon. Studien belyser samtidig mange aspekter ved barnas livssituasjon og utgjør et grunnlag for videre forskning. Studien bidrar også med viktige perspektiver for både hjelpere og beslutningstakere