Makt og motstand : politiske aktiviteter og symbolsk bruk i den iranske motstandskampen

Revolusjonen i Iran (1979) var resultatet av en langvarig kamp for frihet og demokrati, og avsluttet sjahens regime og hele kongedømmet. Men friheten var kortvarig og det nye regimet (presteskapet) innførte en strengere sensur enn tidligere og hindret folkets frihet under betegnelsen Islam . Etter at folk så at deres frihet igjen ble begrenset, begynte de å gjøre motstand. Denne avhandlingen handler om iranernes motstand mot presteskapet og er basert på mitt feltarbeid i Oslo og tidligere observasjoner i Iran. Feltarbeidet er basert på observasjon av eksiliraneres aktiviteter, og intervjuer med et utvalg av dem. Avhandlingen består i to deler: Den første omhandler politisk motstandsfelt, der vurderer jeg den etter revolusjonsmaktkampen som en prosess og deler den i syv faser: Den første fasen i denne prosessen var dannelse av et nytt styringssystem. Der Khomeini anvendte sin popularitet og karisma og i valg og referendum etablerte sitt regime og legitimerte sin makt. Den andre fasen begynte med Kulturrevolusjonen . Der universitetene ble stengt og det ble slutt på politisk aktivitet. Khomeini avsatte president Bani-Sadr og fikk full kontroll over makten. Mojahedins erklæring av geriljakrig var starten på den tredje fasen. Geriljakrigen begynte fra byene, men flyttet til Kurdistan og deretter til den andre siden av den iranske grensen. Dette foregikk samtidig med krigen mot Irak. Med våpenhvile i krigen mot Irak begynte den fjerde fasen. Det ble slutt på geriljakrig, og opposisjonen satte fokus på politisk aktivitet i eksil. Valget av Khatami i 1997 var begynnelsen på den femte fasen. I løpet av denne perioden ble regimet delt i to fraksjoner, reformister og konservative. Studentopprøret i 1999 var starten på den sjette fasen. Dette var et viktig vendepunkt og bidro til forandring i polariseringen. Og helt nye krefter som var uten tilknytning til tidligere politiske partier kom på banen. Med parlamentsvalget i 2004 begynner den syvende fasen, der vekterrådet nektet å godkjenne flere av reformistenes kandidater, og de konservative fikk flertall i parlamentet. Dette førte til at reformbevegelsen ble satt ute av spill. En viktig konsekvens av deltakelse i hele motstandkampen, både i form av politisk aktivitet og geriljakrig, var arrestasjon og fengsel. Regimet arresterte tusenvis av politiske aktivister og fengslet dem. Gjennom tortur- og pressmetoder prøvde regimet å gi fangene en ny identitet slik at de godtok regimets ideologi. Fangene på sin side prøvde å gjøre motstand mot regimets politikk og holde moralen høy. På den måten har motstandskampen fortsatt i fengslene til i dag. Del to i avhandlingen handler om symbolsk motstandsfelt. Der vurderer jeg noen elementer som ble brukt som ressurser i prosessen. Blant annet viser jeg at når regimet forsøker å fjerne alt som symboliserer iransk identitet, som nasjonale tradisjoner som nyttårsfeiring og nasjonale symboler som det iranske flagget, prøver folk flest å bevare sine tradisjoner og symboler så godt de kan. Samtidig prøver de å kjempe imot regimets symboler. Jeg viser også hvordan forfattere og ungdommer bruker metaforer og kodespråk for å kjempe mot en omfattende sensur som regimet innførte. Når regimet lovverk reduserer kvinner til et halvt menneske og prøver å isolere henne i hjemmet, forklarer jeg hvordan hun bruker mytologi og historier i kampen mot regimets holdninger i deres diskriminering av kvinner. En vurdering av forfatteres og kvinners bruk av metaforer, mytologi og tidligere iransk historie, samt folks fokus på feiring av nasjonale tradisjoner og bruk av nasjonale symboler, viser en klar holdningsendring. Teoretisk sett benyttes hovedsaklig det prosessuelle analyseperspektivet (Mc Glynn & Tuden 1991) hvor politiske aktiviteter ses på som en prosess bestående av flere faser. Ved hjelp av denne teorien, vurderer jeg konflikten mellom regimet og deres motstandere som en prosess som går igjennom syv faser. I følge teorien er symboler og tradisjoner elementer som brukes som ressurser i konflikter. Jeg vurderer bruk av symboler, tradisjoner, mytologi og metaforer mot regimets holdninger fra et slikt perspektiv. Videre benytter jeg Victor Turners (1974) Sosial drama for å se på konflikten mellom regimet og deres motstandere. Ifølge Turner består en konflikt av fire faser: Brudd, krise, gjenoppreising og reintegrasjon. Jeg viser at samhandlingen mellom regimet og deres motstandere brøt sammen etter en kort periode og opposisjonen gikk til væpnet kamp (krise). Deretter grep regimet inn og sendte sine motstandere i fengsel og prøvde med en rekke tiltak å gjenforene dem med seg. Ved hjelp av polariseringsteoriene viser jeg at i hele prosessen står det to grupper, det vil si regimet og opposisjonen, mot hverandre. Videre benytter jeg Webers tradisjonelle herredømme i kraft av troen på at de ordninger som eksisterer fra gammelt av er hellige (Weber 1995: 94) for å vise hvordan regimet og deres motstandere prøver å legitimere sine handlinger ved hjelp av religion, mytologi, iransk historie og så videre. På slutten av avhandlingen analyserer jeg hvorfor regimets motstandere og særlig venstresiden ikke lykkes i å oppnå sine mål. Mangel på kunnskap om det iranske samfunnet og manglende respekt av samfunnets normer og regler er blant de viktigste grunnene. Feilvurdering av regimet og mangel på et allment akseptabelt alternativ, kan også regnes som viktige faktorer. Tilslutt ser jeg på forandringer i synet på religion, historie, mytologi og symboler. Med en vurdering av iransk historie tolker jeg dette som en endring fra kommunalisme (Dumont 1970) til nasjonalisme og sekularisme