Sosial ulikhet i enhetsskolen : Betydningen av klasse og kulturell kapital for skoleprestasjoner

Det er et utbredt syn at det er elevenes innsats og talent som fører til karaktervariasjoner. Man tenker at skolesystemet er meritokratisk, og siden de fleste ettertraktede yrker i samfunnet krever gode vitnemål, så vitner et rettferdig utdanningssystem også om et rettferdig samfunn. Mot dette har forskning vist til vedvarende sosial ulikhet innen utdanning. De mest kritiske mener utdanningssystemet er i hendene på de dominerende klasser, som gir fordeler til deres egne og diskriminerer de som kommer fra lavere sosiale sjikt. Uansett hvordan man ser det, så får karakterene fra grunnskolen betydning for valgmulighetene videre i utdanningssystemet. Først og fremst som grunnlag for opptak til videregående skoler. Men de kan også vitne om sosial reproduksjon og ulike livssjanser på sikt. Tidligere forskning på sosial bakgrunn og skoleprestasjoner vitner om en positiv sammenheng mellom høy sosial bakgrunn og gode skoleprestasjoner. Innen nyere norsk forskning er det likevel få studier som tar for seg klasses betydning på grunnskolenivå. Mange anvender andre mål på sosial bakgrunn og vektlegger ikke klasseperspektivet. Nyere registerdata om yrke og inntekt muliggjør imidlertid omfattende analyser av sammenhengen mellom foreldrenes klasse og barnas skoleprestasjoner. Oppgavens problemstilling er derfor følgende: • Hva er sammenhengen mellom foreldrenes klasse og barnas skoleprestasjoner? Hva forklarer denne sammenhengen? For å undersøke dette foretas en kvantitativ analyse av avgangskarakterene til tiendeklassinger som gikk ut fra den norske grunnskolen i årene 2002-2006 etter foreldrenes klasse. Studiens avhengige variabel er grunnskolepoeng. Noe som utgjøres av summen av elevenes karakterer i elleve fag. Det anvendes en klassemodell inspirert av Bourdieus teori om det sosiale rommet for å kategorisere foreldrenes sosiale tilhørighet. Denne omtales som ORDC-skjemaet og er utviklet ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo av Marianne Nordli Hansen, Magne Flemmen og Patrick Lie Andersen. Oppgavens teoretiske rammeverk utgjøres hovedsakelig av Pierre Bourdieus og Jean-Claude Passerons teori om utdanningssystemet. En teori som kan være en forklaring på sosial ulikhet innen utdanning. Siden det faglig sett er delte meninger om teoriens relevans er det interessant å gå videre med den. I tillegg til dette er Bourdieus generelle samfunnsteori en sentral del av teorigrunnlaget. Nyere kvalitative forskningsbidrag som delvis reviderer teorien om kulturell kapital vil inngå i undersøkelsen. Oppgaven vil også gå inn på familiesosiologi og andre bidrag som går på metodiske spørsmål innen klasseanalyse. I det første analysekapitlet undersøkes hvordan ORDC-modellen slår ut på barnas skoleprestasjoner. Her gjøres det bruk av en konvensjonell variant der klasse operasjonaliseres ut fra informasjon om fedrene. Her finner vi at det er elevene fra de høyeste sosiale klassene, altså de med best tilgang på kulturell og økonomisk kapital, som får det klart høyeste karaktersnittet. Dette vertikale skillet utgjør den største forskjellen. I tillegg ser vi at elevene fra kulturfraksjonene får bedre karakterer enn de fra økonomifraksjonene. Tilgang til kulturell kapital hos foreldrene synes viktigere for skoleprestasjoner enn økonomisk kapital. Dette mønsteret er i tråd med implikasjonene til teorien om utdanningssystemet, som dermed kan utgjøre en forklaring på sammenhengen mellom klasse og skoleprestasjoner. Kvalitative Bourdieu-inspirerte studier viser til at mødrene er spesielt viktig for utvikling av barns kulturell kapital. Med utgangspunkt i dette, samt generell feministisk kritikk av konvensjonelle klassemodeller, innføres en kombinert klassemodell i det andre analysekapitlet. Dermed inkluderes begge foreldrenes klasseposisjon i analysene. Siktemålet er å undersøke om en konvensjonell modell er utilstrekkelig og om en kombinert modell framviser andre resultater. Vi finner at en kombinert modell forklarer mer av variasjonen og vitner om enda større sosiale forskjeller i skoleprestasjonene enn det vi ser med en konvensjonell modell. Dette betyr at mødrenes klassetilhørighet bør inkluderes i denne typen analyser. Videre undersøkes eventuelle forskjeller i betydningen av mødrenes og fedrenes klasse. Forskere som Lareau og Reay mener at mødre er viktigere enn fedre når det gjelder oppfølging av barns skolegang og utvikling av deres kulturelle kapital, og slik sett viktigst for reproduksjon av klasse. Analysene finner ikke støtte for denne forståelsen. Fedres klassetilhørighet har en selvstendig effekt som er like viktig som mødres for barns skoleprestasjoner. Dette vitner om at mekanismene som Lareau og Reay peker på ikke utgjør hele forklaringen på sammenhengen mellom klasse og skoleprestasjoner. Teorien om utdanningssystemet tilsier at foreldrenes tilstedeværelse er viktig for å utvikle kulturell kapital hos barn. Idet nærmere 40 prosent av tiendeklassingene har skilte foreldre, kan fravær av én forelder innvirke på muligheten for overføring av kulturell kapital. I det tredje analysekapitlet undersøkes betydningen av klasse for skoleprestasjoner ved å trekke inn familiestruktur; om barn bor hos begge foreldrene eller bare én av dem. Først undersøkes det om klasseeffekten av fraværende foreldre avtar. Analysene vitner om noe svakere effekt, men i hovedsak har fraværende foreldres klasse stor innvirkning på barns prestasjoner. Dette svekker tanken om at en langvarig innpodning av kulturell kapital er avgjørende for klassemessige fordeler på skoleprestasjoner. I samme omgang undersøkes det om samlivsbrudd har forskjellig innvirkning på skoleprestasjoner i ulike klasser. Funnene tyder på at det er elever med foreldre i de laveste samfunnssjiktene som taper mest på samlivsbrudd. For det andre ønsker vi å undersøke om klasses betydning for skoleprestasjoner minsker dess lengre en av foreldrene har vært fraværende. Funnene tilsier ikke noen forskjell i klasseeffekt på skoleprestasjoner etter tidspunktet for samlivsbrudd. Siden foreldrenes klasse har stor betydning selv i ulike familieformer, og selv om de er fraværende, må man konkludere med at klassetilhørighet er en svært robust forklaringsfaktor for skoleprestasjoner. Konklusjonene angående sammenhengen mellom foreldrenes klasse og barnas skoleprestasjoner kan oppsummeres slik: Elevene med den vertikalt høyeste klassebakgrunnen får de beste karakterene. Opphav i en kulturfraksjon gir et ekstra positivt utslag. Mødrenes og fedrenes klasse har like mye å si for denne ulikheten. Når man trekker inn familiestruktur ser vi at fraværende foreldre taper noe av sin klasseeffekt, men at den i hovedsak opprettholdes. Dette gjelder uansett på hvilket tidspunkt i barnas liv foreldrene skiller lag. Det er de fra de laveste sosiale sjiktene som rammes hardest av samlivsbrudd. Hva er det som forklarer sammenhengen? Når det gjelder Bourdieu og Passerons teori om utdanningssystemet får den støtte, men ikke ubetinget. Siden det forventede mønsteret i etter ORDC-modellen gjenfinnes, er funnene konsistente med dette teorisynet. Forskningen som tilsier at mødre alene står for utvikling av kulturell kapital, kan peke på deler av forklaringen, men synes å overse mekanismer relatert til betydningen av fedrenes klasse. Et langvarig og nitidig pedagogisk arbeid for å forme barns habitus ved å innprente kulturell kapital, ser heller ikke ut til å være essensielt for barns skoleprestasjoner, idet fraværende foreldres klasse har stor effekt. Hovedfunnet er at klasse har stor betydning for tiendeklassingers skoleprestasjoner. Teorien om kulturell kapital kan utgjøre noe av forklaringen på sosial ulikhet i enhetsskolen