Rus og virksomhet : 8 jenters rushistorie sett i lys av virksomhetsteorien

Oppgavens hovedfokus er på de nye brukerne av narkotika. Dette fokuset er samfunnsmessig relevant fordi forbruket av narkotika har hatt en økende tendens blant ungdom. For å ha mulighet til å snu denne tendensen er det behov for kunnskap og forståelse om brukerne og deres historier. Åtte unge jenter som kan sies å representere gruppen av de nye har blitt intervjuet, og deres meninger, refleksjoner og historier har blitt analysert i lys av virksomhetsteorien og stemplingsteorien. I tillegg til de mer dyptgående intervjuene har det blitt benyttet materiale som tidligere forskning og statistikk for å belyse oppgavens tre problemstillinger: 1)Hvem er de nye brukerne? 2)Hvilke tanker, historier, meninger og refleksjoner har informantene om bruk av illegale rusmidler – både generelt sett og i forhold til sine egne brukerhistorier? 3)Hvordan kan det virksomhetsteoretiske perspektivet benyttes til å belyse bruk av rusmidler generelt og i forhold til informantenes brukerhistorier spesielt? Som problemstilling 3 indikerer, er det i hovedsak virksomhetsteorien som er oppgavens rammeverk og som benyttes i analysen. Det stemplingsteoretiske perspektivet gir et interessant innspill på hvordan samfunnet ser på avvikere og hvordan individer som stemples som avvikere opplever en slik situasjon. Jeg oppfatter stemplingsteorien som konkret i sin fremstilling av disse problemstillingene og som et godt supplement til virksomhetsteorien på dette området. Oppgavens første problemstilling ble belyst ved å se hvordan de nye brukerne har blitt definert ut i fra et mediaperspektiv, et behandlingsperspektiv, ut i fra et offentlig bilde representert ved Stortingsmeldingen om narkotikapolitikken, og sammenlignet gruppen med de som kan kalles for de gamle brukerne av narkotika. Den meste interessante slutningen som kom ut av analysen av denne problemstilingen, var at kateoriene de nye og de gamle brukerne kan sees på som ytterpunktene på en skala. Det er ingen klar og entydig definisjon på hvilke personer som tilhører hvilken gruppe, det er heller noen kriterier som kan benyttes til å finne ut av om en bruker kan sies å tilhøre den ene gruppen i større grad enn den andre. Dette er heller ikke statiske definisjoner, slik at en og samme bruker kan sies å tilhøre den ene gruppen i større grad i en fase av livet og motsatt i en annen fase av livet. Jeg konkluderte med at informantene i denne undersøkelsen i større grad tilhører gruppen av de nye enn gruppen av de gamle brukerne. Oppgavens andre problemstilling ble belyst ved å fokusere på fem hovedområder: Hva informantene definerte som narkotika og narkomane, hvorfor informantene startet med stoff, hva som gjorde at de etter hvert ønsket å slutte, hvorfor det var så vanskelig å slutte og hvilke stoffer de brukte. For informantene var det å definere ordene narkotika og narkoman en utfordring. De ble splittet mellom det å ta til seg majoritetens oppfatninger av ordene og det å ha et positivt selvbilde mens de bruke stoff. Måten informantene definerte narkotika og narkoman på var avhengig av deres forhold til narkotika på intervjutidspunktet. De av informantene som hadde bestemt seg for å slutte hadde strengere, mer stigmatiserende definisjoner av ordene enn de av informantene som ikke hadde tatt avgjørelsen om å slutte fullt og helt med bruk av stoff. Årsakene til at informantene hadde begynt med stoff var preget av både fortidsstyrte og fremtidsstyrte motiver og behov. Disse motivene og behovene ble etter hvert knyttet opp mot gjenstanden narkotika, og informantene dannet seg forestillinger om at disse kunne dekkes ved hjelp av stoff. Etter hvert opplevde informantene til dels store problemer, spesielt psykiske, som var relatert til stoffbruken. Det å komme frem til denne erkjennelsen, samt å ta avgjørelsen om å slutte var en prosess som krevde mye av informantene. De opplevde det jeg vil kalle for dobbel stigmatisering ved å ta avgjørelsen om å slutte ved at de ble fordømt både av sitt tidligere rusmiljø og av det ”nyktre” samfunnet. Det å slutte med bruken av stoff innebar et ”sosialt selvmord”. Når det gjelder deres brukerhistorier er disse sett i sammenheng med stadiemodellen, og konklusjonen er at informantenes brukerhistorier i overveiende grad sammenfaller med den vanlige veien å gå når det gjelder å prøve ut ulike stoffer. Slikt sett har bruk av stoff et sterkt innslag av sosial læring (menneske-gjenstand-menneske). Oppgavens tredje problemstilling ble drøftet ut i fra intervjuene, generelle betraktninger rundt bruk av rusmidler i det norske samfunnet, og ved bruk av annen forskning på området. Drøftingen konkluderte med at informantenes bruk av rusmidler kan forstås i lys av virksomhetsteoretiske begreper og prosessforståelse. Informantene kan sies å ha gått fra å bruke rus som en del av en fri lekevirksomhet til å oppleve rusen som en mer nødvendig arbeidsvirksomhet. Det å tilegne seg lærdom om hvordan rusmidler skal brukes på riktig måte, kan sies å være en form for lærevirksomhet. Erkjennelsen av at rusbruk ble mer arbeid enn lek, var trolig med på å få informantene til å revurdere sitt forhold til rus. Det å skulle slutte eller kutte ned på bruken innebar en prosess hvor informantene måtte tilegne seg nye kunnskaper om hvordan de skulle fungere i det ”nyktre” samfunnet. Det innebar også at de stigmatiserte bruken og stoffene i større grad enn tidligere, noe som igjen var det samme som å stigmatisere seg selv. En av konklusjonene jeg kom frem til var at virksomhetsteorien er anvendelig og fleksibel og gir rom for å se på bruk av rus på mange måter. Det ble også konkludert med at de eksisterende artene og begrepene er tilstrekkelige til å analysere rusmiddelfeltet, og at det derfor ikke er nødvendig med et eget begrep som rusvirksomhet eller stoffvirksomhet. Bruk av rus kan da heller ikke sies å være en dominerende virksomhet