Mellom habitus og frihet : En kvantitativ studie av kulturelle forbruksmønstre i Norge

Den foreliggende oppgaven er en kvantitativ studie av kulturbruk i Norge. Studien baseres rundt to problemstillinger: 1) Hvilke forbruksmønstre lar seg identifisere blant kunst- og kulturpublikummet i Norge? 2) Hvordan er kulturelle forbruksmønstre i Norge stratifisert? Med dette utgangspunktet ønsker jeg å utvide forståelsen av hvorfor det eksisterer ulike kulturelle forbruksmønstre, og hvordan disse oppstår og opprettholdes. Begrepet mønstre vil i denne oppgaven referere til personer som har tilsvarende forbruksmønstre på tvers av et sett kunst- og kulturtilbud. Det er gode grunner til å tro at visse mønstre vil gjøre seg gjeldende blant det norske kulturpublikummet. Kunst og kultur uttrykker sosiale identiteter og sosial tilhørighet, og noen sosiale grupper vil foretrekke kulturelle utrykk som ikke appellerer til andre grupper. Om det lar seg identifisere klare mønstre av kulturbruk, blir utfordringen følgelig å forstå hva disse mønstrene betyr. På hvilke grunnlag skiller man seg fra andre, og hvilke sosiale prosesser spiller inn. Den teorietiske drøftelsen presenterer tre ulike perspektiv på forholdet mellom livsstil og sosial stratifisering. Homologiargumentet knyttes til Pierre Bourdieus sosiologi. I dette perspektivet er kulturbruk med på å opprettholde dominansforhold i samfunnet gjennom å legitimere ulikheter som naturlige. Dette innebærer en overensstemmelse mellom sosial stratifisering og kulturbruk. Individ fra høyere sosiale strata vil begunstige og i hovedsak konsumere såkalt høykultur. Mens man i lavere sosiale strata vil foretrekke populærkultur. Individualiseringsargumentet knyttes til den delen av sosiologien som ofte blir kalt modernitetsteorier. Som et resultat av økt individualisering og at kulturelle skillelinjer er i ferd med å forsvinne vil ikke kulturelt forbruk være sosialt stratifisert på samme måte som tidligere, men mer være et resultat av individuelle preferanser. Omnivorargumentet kan plasseres en plass mellom de to foregående. Kulturformer som tradisjonelt har blitt avvist av den sosiale eliten blir nå omfavnet, og de kulturelle "snobbene" er i ferd med å forsvinne.Derimot er det ingen tendens til at utviklingen går motsatt vei, dvs. at personer fra lavere sosiale lag tar noen interesse i høykultur. Omnivorargumentet hevder derfor en fremdeles sammenheng mellom kulturelle preferanser og sosial stratifisering. Ut fra disse tre perspektivene utformer jeg empiriske forventninger blir testet i oppgavens analysedel. En gjennomgang av relevante norske studier viser at det er homologiargumentet som er mest vektlagt innenfor norsk kultursosiologi, og jeg presenterer mulige innvendinger mot dette. Omnivorargumentet blir også tatt opp i enkelte av de gjengitte studiene, og de presenterer ulike fortolkninger på hvorfor individ fra høyere sosiale lag er "kulturelt altetende". Ved bruk av data fra SSBs Kultur og Mediebruksundersøkelse i 2004 grupperer jeg sammen respondenter med utgangspunkt i hvilke kunst- og kulturaktiviteter de har deltatt på det siste året. For å gruppere sammen respondenter benytter jeg meg av en relativt ukjent metode innen norsk sosiologi; latent klasseanalyse. Analysen gir for det første mulighet for å svare på problemstilling 1, og samtidig gir det mulighet for å undersøke hvilke av de tre teoretiske perspektivene som gir den mest adekvate beskrivelsen av kulturbruk i Norge. Deretter nyttegjør jeg meg av logistisk regresjon for å undersøke den sosiale sammensetningen av de ulike gruppene. Her får jeg belyst hvordan kulturelle forbruksmønstre i Norge er stratifisert. Funnene fra analysene viser at man grovt kan skille mellom tre typer kulturbrukere i Norge. Ut fra deres kulturelle forbruksmønster og deres sosiale karakteristikk finner jeg at det er omnivorargumentet som best beskriver mine funn. De tre typene av kulturbrukere blir titulert ‖kulturelt omnivore‖, ‖kulturelt passive‖ og ‖populærbrukere‖. De to førstnevnte står i et motsetningsforhold både i forhold til kulturbruk og sosial karakteristikk. De omnivore har høy sannsynlighet for å delta på alle kulturaktivitetene som er inkludert i analysene, og er ‖sosialt begunstigede‖. De passive har lav sannsynlighet for kulturell deltagelse, og tilhørighet i lavere sosiale strata øker sannsynligheten for et slikt forbruksmønster. Populærbrukerne er aktive brukere av såkalt populærkulturelle aktiviteter, men har ellers relativt lav sannsynlighet for kulturell deltagelse. Halvparten av respondentene har et slikt forbruksmønster, og siden ingen av stratifiseringsvariablene er korrelert med sannsynligheten for å ha et slikt forbruksmønster antas disse å representere "folk flest". Ved å introdusere ulike mål på sosial stratifisering ønsker jeg å få en mer presis forståelse av hva som genererer ulikhet i kulturbruk. De ulike typene av kulturbrukere skiller seg fra hverandre på bakgrunn av utdanningsnivå og sosial status. Yrkesklasse og inntekt blir også inkludert som potensielle stratifikasjonskriterier, men er uten empirisk betydning for hvilket kulturelt forbruksmønster respondentene har. Avslutningsvis sees funnene i lys av homolgiargumentet og individualiseringsargumentet. Her vektlegges særlig motsetninger mellom mine funn og sentrale begrep i Pierre Bourdieus teorier. Jeg diskuterer også mulige tolkninger av funnene. Jeg anser toleranse, som et rådende ideal innenfor høyere sosiale lag, som en mulig forklaring på forholdet mellom utdanning og omnivorhet. I forhold til dette blir høy sosial status tolket som en uintendert konsekvens av dette ‖toleranseidealet‖. Videre blir kulturell passivitet tolket som et utslag av en ‖sour-grapes‖ effekt, hvor lavere sosiale lag devaluerer verdien av aktiviteter de forbinder med høyere sosiale lag