Forsvar og motstand : En sosiologisk studie av røyking og stigma

Siden femtitallet har det vært en kraftig nedgang i andelen dagligrøykere i Norge. Samtidig har tobakksrøyking gått fra å være sosialt distingverende og knyttet til middelklassen, til å bli et symbol og kjennetegn på en sosialt deklassert og delvis marginalisert gruppe mennesker. Som et resultat av denne utviklingen synes røykerne å oppleve en økende form for stigmatisering. Denne oppgaven studerer og diskuterer hvordan røykere selv forholder seg til denne utviklingen. Datamaterialet bygger på intervjuer med åtte dagligrøykere fra Oslo-området. Noe av det mest interessante i disse intervjuene var at røykerne støttet seg til to ganske forskjellige narrativer for å forsvare bruken. Den første tok form som et forsvar. Her forsøkte de å legitimere røykingen gjennom ulike former for nøytraliseringsteknikker. De forsvarte dermed egen bruk både overfor seg selv og andre, ved å tone ned mulige helseplager og egen risiko. Myndighetenes beskrivelse av røyking som helsefarlig og negativt ble derimot ikke utfordret. Den andre narrativen de presenterte, var riktignok mer opposisjonell og mindre unnskyldende. Den tok form som en motstand, der røykerne gikk til angrep både mot den stadig strengere tobakkspolitikken og det generelle helsefokuset i samfunnet. Her ble det blant annet stilt spørsmål ved myndighetenes mål på og definisjoner av en god helse. Disse to narrativene kan forstås i lys av flere, tildels motstridene teoretiske retninger. Forsvarsfortellingene kan på sin side fortolkes som en forståelse av Sykes & Matzas nøytraliseringsteknikker og som et uttrykk for at røykerne egentlig er ganske like ikke-røykerne. Røykerne legitimerer på denne måten deres stigmatiserte praksis ved å appellere til noen felles verdier. De mer opprørske fortellingene kan i motsetning tolkes som en form for kulturell motstand i lys av Birminghamskolens perspektiver. Her er poenget at noen grupper blir marginalisert og derfor utvikler en alternativ kultur eller alternative fortellinger som står i direkte motsetning til og utfordrer storsamfunnets verdier. Hver for seg gir disse fortolkingene god mening, men når de to narrativene kombineres av de samme personene i datamaterialet blir bildet mer komplisert. Røykernes bruk av ulike og til dels konkurrerende narrativer viser hvordan utsagn i en intervjukontekst må forstås som språklige handlinger. Inkonsistens eller ambivalens kan slik tolkes som et uttrykk for et sett med narrative strategier, og det viser hvordan man må ta i bruk ulike teoretiske rammeverk for å forstå dem. I denne sammenhengen er det viktigste at både forsvarsfortellingene og de mer offensive narrativene kan tolkes som en respons på det stigma som i økende grad kleber ved røykerne. Det argumenteres derfor avsluttende for at fornuftige tobakkspolitiske strategier bør ta de mangfoldige kulturelle responsene røykestigmaet utløser på alvor