Kontantstøttedebatten : En kamp om definisjoner

Denne oppgaven handler om saksedefinering i politiske debatter. Jeg har foretatt en språklig innholdsanalyse av stortingsdebatten om innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre og stilt følgende spørsmål: Hva definerer de ulike debattdeltakerne kontantstøtten til å handle om, og hvordan underbygger de sin definisjon retorisk? Fire ulike teorier har vært brukt til å svare på denne problemstillingen: Retorikk, semiotikk, diskursanalyse og argumentasjonsanalyse. Disse fire teoriene er blitt sydd sammen til et analyseapparat som er egnet til å svare på spørsmål om saksdefinering i debatter. Hovedfunnene er at de ulike politiske partiene definerer saken til å handle om temaer som underbygges av deres ideologiske basis: KrF definerer kontantstøtten til primært å handle om foreldres mulighet til å være hjemme med barn, Høyre og Frp definerer kontantstøtten til å handle om enkeltindividets valgfrihet og selvbestemmelsesrett, AP fokuserer mest på kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet mens SV fokuserer mest på barnehagenes situasjon. Videre finner jeg at de unngår temaer som er av en slik natur at de får problemer med å forsvare sitt standpunkt og samtidig være tro mot sin ideologiske basis og at de unngår temaer der de står i fare for å uttale seg om hvordan folk skal leve livene sine. Eksempelvis fremstår det som problematisk for alle partiene i debatten å si noe om hvilken omsorgsform som er den beste og hvilken omsorgsform foreldre bør velge for barna sine. Debattdeltakerne svarer i liten grad på hverandres argumenter, men fortsetter på sitt eget favoritt-tema hver gang de får ordet. Debatten om kontantstøtten kan således beskrives som et sett av parallelle dialoger; de ulike partiene diskuterer i større grad med seg selv enn med de andre partiene. Dette gjør de ved primært to retoriske teknikker: De omdefinerer motstanderens tema slik at de kan diskutere dette temaet innenfor sin egen forståelse av hva kontantstøtten handler om. For eksempel er KrF villig til å diskutere likestilling først etter å ha omdefinert likestilling til å innebære "oppvurdering av tradisjonelt kvinnearbeid i hjemmet". Den andre teknikken de bruker, er at de konstruerer en perfekt finede som mener det motsatte av det de selv mener, men innenfor rammen av samme problemforståelse. SV tillegger for eksempel KrF standpunktet "barn har det vondt i barnehage". Slik trekker de KrF med seg over i SVs forståelse av hva kontantstøtten dreier seg om, nemlig barnehagenes situasjon. Samtidig skaper de en fiende som har et ekstremt og motsatt standpunkt av hva de selv har, og som det er lett å argumentere mot. Konklusjonen er at det at de ulike partiene definerer kontantstøtten til å handle om forskjellige temaer, fører til at de i liten grad diskuterer saken med hverandre, snarere med seg selv