Frie og rettferdige valg? : en normativ-empirisk analyse av de første direkte stortingsvalgene i Norge

I dag blir nettopp det å avholde periodiske valg til nasjonalforsamling sett på som selve kjerneelementet i et legitimt og demokratisk styresett. I og med at dagens moderne nasjonalstater i all hovedsak er representative demokratier, blir valgene den svært viktige forbindelsen mellom folket og dets representanter. Men politiske valg er som kjent ikke nødvendigvis demokratiske valg. Det finnes mange eksempler på stater der valg avholdes, men på en måte som befolkningen opplever som både ufri og manipulert av myndighetene. Problemet er i dag tydelig flere steder i den ikke-vestlige verden. Demokratiske valg er imidlertid ikke noe man innfører over natten . Det er derfor svært trolig at også dagens vestlige demokratier kan ha møtt startvansker i sine første år med valg til nasjonalforsamling. I denne oppgaven går jeg nesten hundre år tilbake, til en tid da Norge var i en tidlig demokratiseringsfase, og nylig hadde opplevd å bli en selvstendig stat. Det empiriske utgangspunktet er de fem stortingsvalgene som ble avholdt mellom 1906 og 1918, og problemstillingen er i hvilken grad disse valgene var frie og rettferdige. Men hva er egentlig et fritt og rettferdig valg? For å finne et godt svar på dette spørsmålet, fordyper jeg meg i sju ulike teoretiske bidrag fra dette fagfeltet. Ved hjelp av disse bidragene kommer jeg til slutt frem til 10 prinsipper som jeg deretter benytter som verktøy til å måle graden av demokrati i de fem stortingsvalgene i Norge. De ti prinsippene omhandler stemmerettens utbredelse, graden av stemmelikhet, graden av tilstrekkelig velgerinformasjon, manntallsføringens gjennomføring, valgbarhetens utbredelse, valgkampens innhold og gjennomføring, hvordan stemmegivning bør foregå, hvordan opptelling og rapportering bør gjennomføres, hvordan stemmer bør omdannes til mandater, samt hvordan valgadministrative organer og kontroll - og klageinstanser bør fungere. Konklusjoner: Det er på det rene at det valgteknisk sett var mange gode og rimelige lovbestemmelser som regulerte valgene i perioden 1906-1918. Både Grunnloven og valgloven gir inntrykk av at det var forholdsvis god forståelse av hvordan man skulle oppnå en troverdig og tillitsvekkende valg- gjennomføring. Dette kommer blant annet frem av bestemmelsene om manntallsføring, stemmegivning, opptelling m.m. Det ser også ut til at disse reglene i stor grad ble oppfylt i praksis. Dessuten er det lite som tyder på utpreget maktmisbruk fra myndighetenes side. Jeg finner for eksempel ikke tilfeller der myndighetene har benyttet vold eller trusler for å hindre opposisjonen fra å delta i valgene. Ytrings - og organisasjonsfriheten var også forholdsvis godt utviklet. Det var heller aldri tale om å ikke respektere valgresultatet, og ingen fullmakter ble underkjent som følge av politisk ståsted. Likevel er det enkelte funn i analysen som kan tyde på at valgene ikke var helt tilfredsstillende ut i fra våre krav til et fritt og rettferdig valg. Enkelte funn tyder på at gerrymandering, da i favør av de borgerlige partiene, fant sted ved valgkretsinndelingen i 1905. Særlig betenkelig blir dette siden mandat- utregningsmetoden fører til at Arbeiderpartiet gjennom hele perioden blir svært underrepresentert på Stortinget. Men den aller viktigste faktoren som er med på å svekke bedømmelsen av valgene, gjelder inkluderingsdimensjonen. Særlig ved de tre første valgene, da allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ennå ikke var innført, er inkluderingen altfor lav etter dagens standarder. Dessuten skjer det stemmerettsdiskriminering på bakgrunn av økonomi gjennom hele perioden. Det er derfor viktig å poengtere at selv om det fantes gode regler om selve valgprosessen, blir dette lite hensiktsmessig når mange personer er utelukket fra å delta i denne prosessen. Siden inkludering fremstår som et så grunnleggende viktig prinsipp i et demokrati, bør det etter min mening tillegges større vekt enn en del av de andre prinsippene. Valgene i 1906, 1909 og 1912 kan derfor vanskelig betegnes som frie og rettferdige, til tross for at mange sider ved valget fungerte tilfredsstillende. Valgene i 1915 og 1918 fremstår imidlertid som mye bedre med hensyn til inkludering. Riktignok var det ved disse valgene at disproporsjonaliteten var på sitt største og Arbeiderpartiet mest underrepresentert. Dessuten var ytrings- og organisasjonsfriheten noe mer anstrengt i disse årene, blant annet som følge av at 1. verdenskrig hadde endret det sikkerhetspolitiske klima og fordi en stadig mer radikalisert arbeiderbevegelse knyttet kontakter med bolsjevikene i Russland. Likevel er det etter min mening, disse to valgene som i størst grad kan betraktes som frie og rettferdige valg, selv om disse heller ikke når helt opp til dagens standarder