Samordning av direkte skatt i EU : skattepakken av 1997

Denne studien omhandler politikkområdet direkte skatt EU. Jeg tar for meg utviklingen av den såkalte skattepakken som ble godkjent som en resolusjon av Ministerrådet den 1. desember 1997. I studien vil jeg analysere hvilken effekt de følgende tre variablene hadde på innholdet i skattepakken: -De skattepolitiske interessene til fem utvalgte medlemsland -EUs politiske belsutningssystem -Selve Forhandlingsprosessen som foregikk i High Level Group of Taxation og senere Taxation Policy Group. Jeg har valgt de to dominerende teoretiske perspektivene innenfor forskning på politiske beslutningsprosesser i EU til å analysere og tolke de empiriske funnene i studien: liberal intergovernmentalisme og nyinstitusjonell teori. Studien blir gjennomført som en case-studie, og med en kvalitativ metodetilnærming. Det er på grunn av at variablene i analysemodellen har klare begrensninger med tanke på kvantifiseringsgraden, slik at en slik tilnærming vil gi mer informasjon om det som studeres. Det empiriske materialet består i hovedsak av sekundærkilder. Grunnen til dette er at ingen av aktørene deltakende i prosessen var villige til å bidra med informasjon av noen grad. Det gjaldt såvel medlemslandene som EU-Kommisjonen. Problemstillingen for studien lyder som følger: Hvilken betydning hadde medlemslandenes preferanser, EU som system og forhandlingsprosessen isolert sett for utformingen av direkte beskatning som førte til godkjennelsen av skattepakken i ECOFIN 1. desember 1997? Resultatene av studien viste at alle tre variablene i modellen hadde betydning for det endelige utfallet av forhandlingsprosessen. Forhandlingsprosessen hadde minst forklaringskraft hovedsakelig på grunn av manglende empirisk grunnlag å støtte seg på. Både nasjonale interesser og EU som system forklarte viktige trekk ved prosessen. Medlemslandene hadde stor innvirkning på utviklingen, spesielt gjennom at vetak på dette politikkområdet kun kan fattes ved enstemmighet slik at konsensus mellom medlemslandene var. eneste alternativ for å skape framgang. Samtidig spilte Kommisjonen en viktig selvstendig rolle ved å ta en helt ny tilnærming til direkte skatt ved å flytte prosessen opp på et høyere politisk nivå, og ved å rope varsko om hva som ville skje hvis medlemslandene ikke klarte å komme fram til et mer samordnede systemer for direkte skatt. Kommisjonen satte direkte skatt i en ny politisk ramme som la tilrette for framdrift innenfor et politikkområde preget av svært få konkrete resultater. Konklusjonen ble at liberal governmentalisme forklarer viktige trekk ved beslutningssituasjoner og politikkutforming i EU, men har også klare begrensninger. Dets utelukkelse av andre aktørers påvirkning som for eksempel EU institusjonene er problematisk. Nyinstitusjonell teori forklarte de funnene hvor liberal intergovernmentalisme kom til kort. Studien viste at i politiske prosesser og beslutningssituasjoner på EU-nivå hvor det eksisterer en stor grad av usikkerhet omkring utfall av valg og samtidig uklare maktforhold, så kan en kombinasjon av de to teoretiske perspektivene være fruktbar