Planprosess og samordning : en case-studie av planprosessen forut for fylkesplan for Østfold 1992-95

PLANPROSESS OG SAMORDNING Temaet for oppgaven var fylkesplanlegging, og oppgavens tittel er "planprosess og samordning". Studieobjektet er planprosessen forut for fylkesplan for Østfold 1992-95. Utgangspunktet for valg av Østfold som analyseenhet er at de i dette fylket, i denne planrunden, har organisert planprosessen annerledes enn det som har vært det vanlige i forbindelse med fylkesplanleggingen. Det jeg har valgt å karakterisere som tradisjonell fylkesplanlegging, har vært sektorinndelt, preget av sen deltakelse fra fylkestingspolitikere og manglende engasjement fra primærkommunenes side. I denne planrunden har ¥stfold inndelt fylkesplanen tverrgående etter satsningsområdene milj¢, oppvekst, næring og aldring, for å komme ut av sektorinndelingen. Satsningsområdene danner grunnlaget for at fylkesplanen går under navnet MONA. Det er også satset på en bred utarbeidelsesprosess, hvor det er s¢kt å engasjere personer og grupper i planprosessen, som tidligere ikke har vært aktive. I oppgaven analyserer jeg hvorvidt planprosessen forut for MONA har virket mer samordnende enn hva som tidligere har vært tilfelle. Dette blir gjort gjennom å etterspore ulike samordningsstrategier i prosessen, og deres betydning for engasjementet og interessen til fylkesplanleggingen. Samordningsstrategiene gjensidig tilpasning, direkte kontroll og standardisering er hentet fra Mintzberg (Mintzberg 1979). Samordningsstrategien informasjon er hentet fra From og Stava (From og Stava 1986). I tillegg vil det bli foretatt en teoretisk drøftelse, ved å sammestille mine empiriske funn med planleggingsteorien. De mest sentrale teoretiske bidragene i denne sammenhengen er: Friedmanns transactive planleggingsmodell (Friedmann 1973). Benvenistes planlegging gjennom læring og koalisjonsbygging (Benveniste 1989). Moshers deltakelseshypotese (Mosher 1967). Oppgaven viser at intensjonene med planprosessen sammenfaller med FriedmaIms transactive planmodell, og at de i Østfold ønsket å satse på samordningsstrategiene gjensidig tilpasning og informasjon, for å øke fylkesplanens gjennomslagskraft. Analysen viser at det bare var i den første delen av planprosessen at dette ble gjennomført i praksis, og at det var i denne delen av prosessen at engasjementet til MONA var størst. Den første fasen kjennetegnes ved at det var mange aktive deltakere fra grupper som tidligere ikke hadde vært med i tidligere fylkesplanrunder. Det var med deltakere fra ulike institusjonelle nivåer, primærkommuner, politikere, privat næringsliv, interesseorganisasjoner o.l. Videre i planprosessen endret prosessen karakter, ved at de gode intensjoner om en bred deltakelse ble forlatt. Planprosessen tok etter hvert form av en tradisjonell fylkesplanprosess, hvor de tradisjonelle planleggerne tok over som de mest aktive. I Østfold var det en person som var den sentrale, noe som var gjenstand for mye kritikk fra de som hadde vært med på planleggingen på et tidlig stadie. Da planprosessen endret karakter, falt engasjementet hos de som hadde vært mest aktive, men det var fortsatt høyere enn hva som hadde vært tilfellet i tidligere planrunder. Både kommuner og fylkestingspolitikere har gitt uttrykk for at de vil benytte seg av MONA i sitt videre politiske arbeid. Dette viser at fylkesplanen for Østfold i denne planrunden kan virke samordnende. Et problem i denne forbindelse er at MONA ikke har blitt spesielt konkret i sin form. Enkelte har karakterisert planen som et dokument det vil være umulig å si seg uenig i. Dette medfører at sektorer og primærkommuner kan følge MONA uten at planen gir sterke føringer på den konkrete politikken. En av grunnene til at MONA har blitt et "tannløst" produkt, er at alle potensielle stridsspørsmål er utelatt fra planen. Dette ble gjort for å få til en bred utarbeidelsesprosess. Østfold er et fylke preget av interessemotsetninger av regional art, noe som har vanskeligjort fylkesplanleggingen. For å få med seg primærkommunene måtte derfor alle stridsspørsmål unngås. MONA kan derfor ikke sies å være et instrumentelt styringsinstrument for planleggingen på primærkommune og sektornivå, men mer et symbol for et ønsket fellesskap innenfor fylket. Dette er ikke uten verdi for et fylke som har latt seg prege av interessemotsetninger, mer enn felles handlinger