Å bli en del av Europa : en analyse av EUs utvidelsespolitikk overfor Polen og Tyrkia

Denne studien tar for seg EUs utvidelsespolitikk, og sammenlikner politikken EU har hatt overfor Polen og Tyrkia. Polen søkte offisielt om medlemskap i EU i 1994, men allerede i 1993 sendte EU signaler om at unionen var villig til å ta opp nye medlemmer fra Sentral- og Øst-Europa, så sant landene tilfredsstilte en rekke kriterier, de såkalte Københavnkriteriene. De stiller krav til landenes politiske og økonomiske situasjon og deres evne til å ta på seg forpliktelsene ved medlemskap. EU åpnet forhandlinger med Polen i 1998. Disse ble avsluttet i 2002, og Polen ble medlem fra 1.mai 2004. Hele prosessen tok med andre ord litt over ti år. Til sammenlikning søkte Tyrkia om medlemskap allerede i 1987, og EU besluttet først i 2002 at det skulle åpnes medlemskapsforhandlinger med Tyrkia fra høsten 2005. Det vil tidligst være aktuelt med medlemskap for Tyrkia fra 2014. Og det er fremdeles ikke sikkert at Tyrkia vil bli medlem. Oppgaven forsøker å svare på følgende problemstilling: ”Hvorfor har EU brukt mye lenger tid på å komme til en beslutning om å åpne medlemskapsforhandlinger med Tyrkia enn unionen gjorde med Polen?” Studien baserer seg på offisielle uttalelser fra EUs institusjoner, med hovedvekt på uttalelser fra Det europeiske råd, Kommisjonen og taler fra kommissærer. Det er foretatt en kvalitativ innholdsanalyse av disse for å finne ut hva som kan forklare EUs politikk. Tidsperioden for studien er 1987-2004. Det teoretiske rammeverket har vært liberal intergovernmentalisme som representant for en rational choice-tilnærming, og to tilnærminger med utgangspunkt i konstruktivisme. Mer konkret har jeg forsøkt å undersøke hvilken handlingslogikk som ligger bak EUs utvidelsespolitikk; konsekvenslogikk (logic of consequences), sømmelighetslogikk (logic of appropriateness) eller begrunnelseslogikk (logic of justification). Sagt på en annen måte: Hva har veid tyngst for EU i prosessen, økonomiske eller sikkerhetsinteresser, en oppfatning om europeisk identitet eller muligheten for demokrati i de to landene? Studien viser at EUs egeninteresser, i form av økonomi og sikkerhet, har hatt mye å si for EUs politikk. Men også at demokrati og respekt for menneskerettigheter er viktig for unionen. Dette kommer frem gjennom EUs vektlegging av de politiske kriteriene for medlemskap som gjelder stabile institusjoner som garanterer demokrati, rettsstyre, menneskerettigheter og respekt for og beskyttelse av minoriteter, gjennom måten EU omtaler disse prinsippene på, og hvordan unionen har reagert på de reformene Tyrkia har gjennomført. Det ser også ut til at dette er aspekter som har blitt viktigere for EU etter hvert, og er en indikasjon på at EU er i endring. EU i dag er mer enn et økonomisk samarbeid, og integrasjonen sprer seg til stadig nye områder. Av teoretiske implikasjoner finner jeg at man for å studere EU i fremtiden trenger et annet begrepsapparat enn det begrepsapparatet tradisjonelle oppfatninger av internasjonal politikk kan gi oss. Særlig tilnærmingen med at aktører handler etter en begrunnelseslogikk er relevant for studiet av EU, slik EU fremstår i dag