Statsborgerskap i Latvia : er inklusjon av russere forenlig med en demokratisk og stabil styreform?

Forrige århundre sluttet på mange måter som det startet med oppløsningen av store multinasjonale og multietnisk stater i Sentral- og Øst-Europa. Med endringene i Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia på 1990 tallet ble politisk autoritet påny trukket langs, og andre steder på tvers av, etniske skillelinjer. Da Latvia i 1991 gjenvant sin uavhengighet fra mellomkrigstiden, var landets etniske sammensetning radikalt forandret. I 1939 utgjorde etniske latviere ca 75% av landets befolkning, og i løpet av 60 års sovjetokkupasjon sank andelen til 52%. I samme periode økte andelen russere fra 10,6% i 1939 til 34% i 1991. Per 30.4.2000 er det fremdeles 588 225 av en total befolkning på 2,4 millioner i Latvia som ikke har fått latvisk statsborgerskap gjennom naturalisering. Av disse utgjør den russiske minoriteten en stor majoritet. Problemstillingen som er drøftet i oppgaven er hvorvidt inklusjon, dvs. tildeling av statsborgerskap til den russiske delen av befolkningen, er forenlig med en demokratisk og stabil styreform? Latvia har med sin store statsløse befolkning et «demokratisk underskudd». Dette underskuddet består i at en stor del av befolkningen som til enhver tid er underlagt landets lover, ikke har politiske rettigheter. Enkelte forskere har av den grunn kalt Latvia et etnokrati, dvs. et demokrati begrenset av etnisk tilhørighet. Samtidig har Latvia og latvierne en historisk arv som kan forklare og rettferdiggjøre skepsisen til russere. I perioden 1940 til 1991 var Latvia okkupert av Sovjetunionen. Okkupasjonen innebar, foruten de facto tap av suverenitet, at latviere ble deportert , jordbruket ble tvangskollektivisert og latvisk språk og kultur hadde trange kår i et regime hvor russisk hadde posisjon som lingua franca. I tillegg til den historiske arven skissert ovenfor, var det trekk ved det føderale systemet i Sovjetunionen som opprettholdt og forsterket etnisk identifikasjon. Denne potensielle etiske mobiliseringen, som ble holdt nede av et terrorregime, ble utløst i etnisk nasjonalisme i det øyeblikk Gorbatsjov tillot frie valg på republikknivå. Samtidig som Latvia ønsker å være demokrati, ønsker landet å bevare sitt språk og sin kulturelle egenart. Mange latviere var og er skeptiske til at de to målsetningene lar seg forene dersom russernes blir inkludert som fullverdige statsborgere. Politisk inklusjon av russere kan medføre kulturell utarming, og i verste fall kan Latvia miste sin politiske suverenitet som følge russernes sterke posisjon. Det er verdt å merke at russerne utgjør et flertall i Latvias 6 største byer. På den annen side krever EU og NATO at Latvia at de må løse problemet med den store minoriteten av russere før medlemskap kommer på tale. En ekskluderende statsborgerskapspolitikk kan med andre ord hindre landet fra økonomisk og politiske integrasjon i Vest-Europa, samt forhindre medlemskap i NATO eller en fremtidig vesteuropeisk forsvarsallianse. Svaret på om Latvia klarer å inkludere den russiske befolkningen samtidig som de klarer å konsolidere demokratiet er ennå ikke avgjort. Fremdeles er nærmere ¼ av befolkningen ekskludert fra politiske rettigheter, og med de strenge kriteriene for naturalisering vil det fortsatt ta mange år før hele befolkningen blir latviske statsborgere. Empiriske undersøkelser tyder likevel på at russerene har sterk identifikasjon til Latvia, og at identifikasjonen til Russland er svak. For mange russere i Latvia er Russland bare et fattig land langt borte, hvor de aldri har bodd, og som de ikke ønsker å dra til