Forsvaret etter den kalde krigen : en militærplitisk analyse av invasj onsforsvaret og verneplikten

FORSVARET ETTER DEN KALDE KRIGEN- EN MILITÆRPOLITISK ANALYSE AV INVASJONSFORSVARET OG VERNEPLIKTEN. Norsk sikkerhetspolitikk var under den kalde krigen forholdsvis enkel å forholde seg til. Den ideologiske rivaliseringen mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen definerte det trusselbildet som de militære strategier ble rettet mot. Innenfor denne sikkerhetspolitiske referanserammen var invasjonsforsvaret og verneplikten sentrale elementer i den strategien som lå til grunn for Forsvaret. Så lenge den sikkerhetspolitiske og militærstrategiske tenkningen var knyttet til nasjonale og territoriale imperativer, var det få som kritiserte invasjonsforsvaret og den allmenne verneplikten. Slutten på den kalde krigen har imidlertid gjort sikkerhetspolitikken og forsvarsoppgavene mer sammensatte og mangfoldige. Den tidligere så dominerende oppgaven, å holde et nøkkelområde i nord, er i ferd med å komme i skyggen av andre utfordringer. Fra stadig flere hold blir det påstått at det militærstrategiske grunnlaget som norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i etterkrigstiden har basert seg på, er forvitret. Den siste langtidsmeldingen for Forsvaret (St. meld. nr. 22) uttrykker i klare ordelag at Norge er "(...) avhengig av å delta i et bredt internasjonalt samarbeid for å opprettholde stabilitet og fredelig utvikling i Nord- Europa, og for å løse internasjonale konflikter og hindre at nye oppstår" (St. meld. nr. 22 (1997- 98): 13). Dette innebærer implisitt at de krav og forventninger som stilles til omfanget og innholdet av Norges militære internasjonale engasjement har blitt langt større enn tidligere. Men til tross for en mer ambisiøs og utadvent politisk målsetting kan det virke som om vår militære tenkning i liten grad har endret karakter. Dyptgripende endringer på det sikkerhetspolitiske området har bare til en viss grad gjort seg gjeldende på det forsvarspolitiske området. Intensjonen om å utvikle en militærstrategisk tilnærming der nasjonale og internasjonale oppgaver fremstår som mer likeverdige og justert til dagens trusselbilde, synes i liten grad å ha blitt oppfylt. I den samme Stortingsmeldingen legges det derfor til grunn at invasjonsforsvaret og allmenn verneplikt fremdeles skal være styrende for Forsvarets virksomhet i tiden som kommer (St. meld. nr. 22 (1997-98): 57-58). Hovedproblemstilling i denne oppgaven er om / eller i hvilken grad et norsk forsvar som er tuftet på invasjonsforsvar og allmenn verneplikt, er hensiktsmessig når det gjelder å løse de oppgaver og møte de utfordringer som vi vil kunne stå ovenfor i den nye internasjonale situasjonen. Dagens forsvarskonsept, basert på invasjonsforsvar og allmenn verneplikt, forutsetter at nasjonale oppgaver skal ha absolutt prioritet, og at internasjonale forpliktelser skal løses gjennom ekstraordinære tiltak. Det kan derfor hevdes at "(...) ikke for noe annet land i Europa, kanskje med unntak av Sveits og Island, har så lite endret seg etter 1989/1990 som nettopp Norge. Vi er der vi alltid var- men verden rundt oss er en annen".[1] kravet om byrdefordeling, gjennom utviklingen av en "European Security and Defence Identity",[2] er i større grad enn tidligere er påkrevet. Dette er en utvikling som også stiller vårt eget Forsvar overfor grunnleggende endringer. I norsk sammenheng betyr dette at mens Forsvaret under den kalde krigen hadde en passiv og krigsavvergende rolle, fremstår Forsvaret i dag som ett av flere relevante utenrikspolitiske virkemidler. Trusselbildet er ikke lengre knyttet til det enkelte lands territorium, men også til opprettholdelsen av en internasjonal orden som utfordres fra konflikter i "periferien". Denne virkelighetsforståelsen er også i ferd med å prege militærpolitiske disponeringer innen norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk;[3] en tenkning som vi i stadig større grad får merke konsekvensene av. Dette må nødvendigvis også virke inn på vår forsvarsplanlegging og omorganisering, dersom Norge skal kunne bruke Forsvaret til de oppgaver som blir sett på som viktige. Av den grunn blir det vanskelig å betrakte invasjonsforsvaret og den allmenne verneplikten som isolerte fenomener uten først å sette forsvarskonseptet inn i en bredere sikkerhetspolitisk kontekst. Utvidelsen av sikkerhetsbegrepet og internasjonaliseringen av sikkerhetspolitikken har derfor medføret at tradisjonelle militærpolitiske tilnærminger har kommet under press. [1] Intervju av direktør Rolf Tamnes, Institutt for forsvarsstudier, Aftenposten, 6. januar 1998. [2] Med uttrykket European Security and Defence Initiative menes tiltak for å skape en europeisk forsvarspillar innad i NATO under ledelse av EU. Hensikten med dette er å kunne avlaste USA i ulike typer av militære operasjoner, og særlig i områder der de europeiske medlemslandene burde ha forutsetninger for å kunne operere alene. [3] Regjeringen vil opprette en "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner", bestående av ca 3500 personell. På hærsiden vil innsatsstyrken bestå av en reaksjonsstyrke på ca 1400 personell, samt en forsterkningsstyrke på 700 ekstramannskaper. For Luftforsvaret og Sjøforsvaret økes størrelsen på de av styrkene som allerede i dag har internasjonale oppgaver, henholdsvis til ca 1000 og ca 400 personell. Dette går fram av Stortingsmelding nr 38 (1998- 99)