Prosesser bak levekårsforskjellene i Oslo : en studie av flytting og sosioøkonomisk bakgrunn

«PROSESSER BAK LEVEKÅRSFORSKJELLENE I OSLO» I Oslo er det i kommuneplanen for 1995-98, lagt vekt på utjevning av forskjeller mellom bydeler og ulike grupper. For å kunne gjøre noe med forskjellene er det behov for kunnskap om hva som skaper disse. Valget av virkemidler for å utjevne levekårsforskjeller er avhengig av i hvilken grad forskjellene vurderes som problematiske, og av hva som kan forklare forskjellene. En studie av årsaker til levekårsforskjellene kan gi ny innsikt. Ny kunnskap kan representere "in-put" til det politiske system. Politiske beslutninger kan dermed tas på et bedre grunnlag. Det er særlig to samfunnsprosesser som er sentrale for dannelsen av byers indre struktur og fordeling, nemlig sosial mobilitet og geografisk mobilitet. Geografisk mobilitet er all innenbys flytting i Oslo. Byers indre differensiering kan sees som et resultat, enten av flytting eller sosial mobilitet, eller en kombinasjon av de to prosessene. Det tas utgangspunkt i to idealmodeller som forklaringer på forskjellene. I modell, A, "flytteforklaringen", antas det at høy sosial mobilitet, kombinert med selektiv flytting, på tvers av segregasjonsskillet, er årsaken til at levekårs-forskjellene mellom bydelene opprettholdes. I modell, B, "klasseforklaringen", antas det at lav sosial mobilitet, kombinert med lite flytting på tvers av segregasjonsskillet, er årsaken til at levekårsforskjellene i Oslo opprettholdes. I oppgaven behandles sosial mobilitet som sammenhengen mellom fars- og egen sosioøkonomiske status. Forskjeller mellom høy- og lavstatusgruppen refereres til som klasseskiller. Klasse er altså definert, ikke i et marxistisk- men i lagdelingsperspektiv. Innen byforskningen er det tre ulike forklaringer på byers sosiale differensiering som verserer. De vektlegger hhv. økonomisk rasjonalitet, sosio-kulturell tilhørighet og strukturelle og institusjonelle betingelser. På bakgrunn av disse forklaringene formuleres antakelser om hvilke empiriske sammenhenger som vil gjøre seg gjeldende i de to empiriske analysene. Hovedfunn i analysen Individers flyttemønstre gjenspeiler den sosioøkonomiske-, demografiske- og etniske segregeringen i Oslo. Jo fler individer med høy inntekt. høy utdanning og i etableringsfasen, jo mer oppover i strøkshierarkiet flytter individene. Jo flere unge, jo fler med lav utdanning og lav inntekt og jo fler fjernkulturelle personer, jo mer nedover går flyttestrømmen i strøkshierarkiet. De ressurssterke personene flytter altså i størst grad oppover i strøkshierarkiet, det vil si mot vestlige bydeler, mens de mindre ressurssterke personene flytter nedover i strøkshierarkiet, dvs. østover flyttes det. Flyttemønstrene er med andre ord selektive. Forskjellene mellom bydelene økt noe som resultat av flyttingen i 1991. Hovedtendensen var at alle bydelene på østkanten i noen grad ble tappet for ressurssterke, mens bydelene på vestkanten mottok noe fler ressursrike enn det flyttet ut. Klasseanalysen viste at sosial bakgrunn har signifikant betydning for egen sosial status, egne levekår og bosted. Betydningen av sosial bakgrunn svekkes riktignok noe med alder For de unge betyr fars sosiale status lite for egen status. Sosial bakgrunn har imidlertid klar effekt på individers levekår og bosted selv etter kontroll for alder, kjønn, inntekt og utdanning. Reproduksjon av klasse er altså en relevant forklaring på levekårsforskjeller mellom befolkningen i bydelene i Oslo. Med utgangspunkt i at levekårsforskjellene i Oslo er skapt, både gjennom reproduksjon av ulikhet, og gjennom folks flyttemønster, kan politikerne i kommunen enten gjøre noe med den sosiale differensieringen eller med den sosiale segregeringen. Det nye kriteriesystemet for fordeling av midler til bydelene, forfordeler til en viss grad de bydelene som allerede har gode levekår ved å overføre minst ressurser til disse, mens det overføres mest til bydeler med dårligere levekår. Utjevning mellom grupper kan altså oppnås på sikt. Det viktigste for kommunen for å minske segregasjonen, er nok likevel å endre folks flyttemønstre. Valg av bosted er et resultat av et samspill mellom økonomisk evne og sosiale og kulturelle forhold. Økonomisk styrt bosetting kan endres gjennom en utjevning av strøksforskjellene, både med hensyn til boligmassen og de miljømessige forholdene som trafikk og grøntområder. Vil så kommunen, ved hjelp av disse virkemidlene få til en utjevning? Minst to åpenbare problemer eksisterer. For det første kan en oppgradering av indre øst føre til at de ressurssvake i dette området skyves ut, til andre områder på østkanten. Det vil si at "problemene", bare forflyttes. For det andre kan det tenkes at bedre boliger, trafikkskjerming og grøntarealer og mindre kriminalitet ikke oppveier ulempene ved å sende unger til skoler med 90 prosent fremmedspråklige elever. Min antakelse er den etniske segregasjonen vil bli den største utfordringen i årene fremover