Strategier i valgkamp : Arbeiderpartiet og Høyres strategier ved stortingsvalget i 2005, - var de vellykket?

Valgforskning har vist at valgkampen blir viktigere fordi stadig flere av velgerne bestemmer seg senere for hvilket parti de skal stemme på, ofte ikke før i innspurten av valgkampen. Ved valgene i 2001 og 2005 bestemte cirka halvparten av velgerne seg i løpet av valgkampen. Selve valgdeltagelsen har samtidig vært avtakende, men gikk litt opp igjen i 2005 til 77,4 prosent. Sosiale og kulturelle bånd som tidligere var styrende for partivalg er blitt løsere, og velgere skifter parti i et stadig økende tempo, også i løpet av en valgkamp. Partiene kjemper dermed mer intenst om ”velgerne på gjerdet”, helt frem til selve valgdagen. Valgkampens tre grupper av hovedaktører er partier, medier og velgere. For at partiene skal nå velgerne med sitt budskap er de avhengige av mediene, som er den fremste kommunikasjonskanalen mellom partiene og velgerne i våre dager. Mediene har hatt en kraftig utvikling både teknisk og strukturelt, og partiene kan ikke regne med samme lojale dekning fra aviser som de ikke lenger har eierinteresser i. For å tilpasse seg den mediale utviklingen har partiene endret hvordan de bruker sine ressurser i gjennomføringen av en valgkamp. Den norske valgkampen ved stortingsvalget i 2001 var gjenstand for en bredt anlagt analyse som i 2004 resulterte i boken ”i valgkampens hete”, redaktører var Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud. I denne boken blir valgets aktører inngående studert fra de fleste innfallsvinkler. Partienes strategiske organisering av valgkampen er også blant temaene som blir analysert. Intensjonen i denne oppgaven er å undersøke om Stortingsvalgkampen 2005 gir indikasjoner på ytterligere utvikling mot en mer moderne valgkamp, på et meget begrenset utvalg av parameterne.Mer konkret er fokus i denne oppgaven å vise hvordan to partier, Det norske Arbeiderparti og Høyre, planlegger og gjennomfører sitt valgkamp-prosjekt. Som teoretisk rammeverk anvendes viktige elementer fra Farrell og Webbs modell for utvikling av valgkampen i tre faser (Farrell og Webb 2000). Modellen beskriver endringer fra tradisjonell til ”moderne valgkamp”. Det innebærer blant annet en mer profesjonalisert valgkamporganisering med overgang til mer utstrakt bruk av tekniske hjelpemidler, Internett, medierådgivning og disponering av egne politikere. Funn fra egne intervjuer og egen innholdsanalyse blir diskutert i sammenheng med Rune Karlsen og Hanne Marthe Naruds funn fra valget i 2001, hensikten er å se om det har skjedd en videre utvikling mot en ”moderne valgkamp”. Videre har jeg undersøkt om de to partiene nådde sine strategiske mål vedrørende hvilke saker de ønsket på dagsorden og vinklingen av disse. For å besvare spørsmålene er valgkamplederne i Det norske Arbeiderpartiet og Høyre blitt intervjuet om hvordan de forbereder valgkampen strategisk. Ett av temaene i intervjuene var om partienes landsmøter har blitt en del av valgkampen. Innholdsanalyse av Dagsavisen og Aftenpostens (begge utgaver) dekning av valgkampen de siste fire ukene er foretatt for å se om partiene fikk kjernesakene på trykk. Analysen er lagt til grunn for å vurdere om strategien var vellykket