Utgiftspolitikken i velferdskommunen Oslo 1986-92 : om forklaringer på - og konsekvenser av nedskjæringer til drift, med vekt på omsorgstjenestene

"UTGIFTSPOLITIKKEN I VELFERDSKOMMUNEN OSLO 1986-92". Om forklaringer på - og konsekvenser av nedskjæringer til drift, med vekt på omsorgstjenestene" Oppgaven er en politisk-økonomisk case-studie av Oslo kommune i perioden 1986 - 1992. Jeg søker dels å forklare, og dels å gi et inntrykk av konsekvenser av variasjoner i driftsutgiftene, slik de framkommer i kommunens regnskaper. Utgiftsendringene studeres i et nedskjæringsperspektiv, og forklares ut fra sentrale økonomiske -, sosiale - og politiske forhold. Vekten er lagt på omsorgstjenestene. Det politiske nivå antas å fungere som en filtreringsmekanisme, hvor forhold knyttet til andre variabler utgiør premiss politikerne tar sine beslutninger på basis av. Kommunens primæroppgave er tjenesteproduksjon. Det sentrale spørsmål er derfor ikke hvordan utgiftene endres, men hvordan dette gir seg utslag i tjenesteproduksjonen. Slike konsekvenser gir en tilbakeføringssløyfe til politikerne og andre forhold som forklarer utgiftsendringer. Oslo har et relativt godt utbygd tjenestetilbud, men også en særegen problemstruktur. Statlige ekstratilskudd har avdempet nedskjæringenes konsekvenser for det sosiale tjenestetilbudet. Sosialhjelpens tilbudsside er strammet til. En svært vanskelig økonomisk situasjon utover på 1980-tallet er bakgrunnen for bred oppslutning om å begrense utgiftene. Venstresiden ønsker å avdempe dette behovet gjennom økt eiendomsskatt, og færre kutt i bydelenes budsjett. Helse- og sosialsektoren er relativt minst rammet av utgiftskutt. Dette må imidlertid forstås i lys av økende sosiale problem, knyttet til arbeidsledighet og demografiske forhold. En tentativ hovedkonklusjon er at velferdskommunen er under press fra to kanter. På den ene siden har samfunnsutviklingen skapt problem (arbeidsledighet, økning av den tærende befolkningsandel) som det er vanskelig å møte innen de økonomiske rammer. Disse strukturelle endringer bidrar i seg selv til fiskalpress i kommunen. Samtidig er velferdsordningene under ideologisk press fra en sterk høyreside i politikken, som ønsker at markedsarenaen skal spille en større rolle. Sosialdemokratene har ikke et omfattende visjonært alternativ i den finansielt pressede situasjonen, og konsentrerer seg i hovedsak om å begrense omfanget av nedskjæringene på områder som er mest relevante for svake grupper (sosiale tjenester). Sosialdemokratenes posisjon må forstås i lys av den generelle velferdsutvikling, som over tid har tilført befolkningen økt mulighet til å utøve sin individualitet. Utviklingen av velferdsordningene har i stor grad vært et pragmatisk prosjekt. Med finansielt press øker de ideologiske spenninger i politikken. Debatten preges likevel av motsetninger innen legitimeringsgrunnlaget for velferdsordningene (universalitet- selektivitet). Den stramme utgiftspolitikken går nå inn i en kritisk fase. Kultursektoren, administrasjonen, vedlikeholds- og utstyrsutgifter er relativt hardt rammet. En må anta at potensialet for reduksjon av slakk er mindre i dag. En fortsatt stram utgiftspolitikk kan nå få større konsekvenser for kjernen i velferdsordningene