Regional segmentering? : En studie av stortingsrepresentantenes komitémedlemskap med utgangspunkt i deres geografiske bakgrunn

Tema for oppgaven er fordelingen av representanter på Stortingets svært viktige fagkomiteer, med utgangspunkt i fra hvilken del av landet de er valgt inn fra. Geografisk bakgrunn anses som en viktig del av norsk politikk, blant annet med en viss betydning for representantenes politiske oppfatninger. Oppgavens problemstilling er: Skjer det en segmentering i Stortinget, nærmere bestemt i fagkomiteene, med basis i region? Oppgavens teoretiske rammeverk bygger på tesen om den segmenterte stat og den nyere kritikken av denne. Kjernen i tesen er at samfunnets konfliktlinjer ikke går mellom institusjonene, men mellom sektorer eller næringer. Det politiske system ses som en samling segmenter, sammensatt av deltakere med felles interesser og preferanser innenfor området. Denne tilnærmingen til det politiske system har imidlertid blitt utsatt for sterk kritikk, blant annet av Leif Helland – som avviser tesens logiske, teoretiske og empiriske grunnlag – og av Hilmar Rommetvedt – som har lagt frem en antitese til tesen. I oppgaven presenteres også Keith Krehbiels to perspektiver på lovgivende forsamlinger, fordelings- og informasjonsperspektivet, som langt på vei tilsvarer hhv. tesen om segmentering og kritikken av denne. På basis av teorien formuleres to konkurrerende hypoteser som søkes testet i oppgaven: H1: Fagkomiteene på Stortinget er dominert av representanter fra regioner som har særskilte interesser innenfor de respektive komiteenes arbeidsområder. H2: Fagkomiteene på Stortinget består av representanter fra ulike regioner – enkelte regioner vil ikke dominere enkelte komiteer. Hypotesene forsøkes testet for perioden 1985-2001 gjennom både bivariate og multivariate analyser (kvantitative). Et sentralt element i studien er skillet mellom overføringskomiteer og ikke-overføringskomiteer. Ansvarsområdene til overføringskomiteene tilsvarer såkalte ”pork barrel”-sektorer; det er sektorer hvor det skjer en betydelig overføring av midler fra ett geografisk område til et annet (medfører betydelige fordeler for én gruppe, mens byrdene fordeles på mange). Et annet sentralt tema er komitéreformen i 1993, hvor komitéstrukturen ble endret. Analysene i oppgaven blir først og fremst foretatt for de to periodene før og de to periodene etter 1993 hver for seg. De bivariate analysene tester om det er en sammenheng mellom representantenes geografiske bakgrunn, operasjonalisert som landsdeler og sentralitetskategorier, og deres komitémedlemskap, operasjonalisert som enkeltkomiteer og overføringskomiteer/ikke-overføringskomiteer. Analysene viser visse sammenhenger mellom de to variablene, både for de to periodene før og etter 1993, og for den samlede perioden. Det er imidlertid en svakere sammenheng for perioden etter 1993 enn før. Det ser dessuten ut til å være en sterkere sammenheng mellom geografisk bakgrunn og medlemskap i overføringskomiteene enn for de andre komiteene. Kort oppsummert kan man si at de tydeligste trekkene gjelder for Oslo/Akershus og sentrum på den ene siden og Nord-Norge og periferi på den andre. I de multivariate analysene, som har form av logistiske regresjonsanalyser, kontrolleres sammenhengen mellom geografisk bakgrunn og medlemskap i overføringskomiteene for andre uavhengige variable. Grovt sett er det også etter en multivariat kontroll en sammenheng mellom de to variablene. Analysene bekrefter bildet av at man finner de største forskjellene i komitémedlemskap mellom Oslo/Akershus og Nord-Norge, og mellom sentrum og periferi, selv om det etter 1993 er slik at det først og fremst er Oslo/Akershus som skiller seg ut. Selv om det er tendenser til at visse komiteer domineres av representanter fra visse regioner, og til at geografisk bakgrunn er med på å bestemme komitémedlemskap, kan man vanskelig si at det skjer en segmentering. Få av komiteene kan anses som homogent sammensatt og derfor peke i retning av segmentering. En forklaring til utslagene i over- og underrepresentasjon kan være Stortinget og komiteenes behov av legitimitet i omgivelsene. En annen er at Stortinget ikke tillater at representantene selv bestemmer hvilken komité de skal være medlem av, eller komiteer som er preferanseavvikende i forhold til Stortinget. Komitéreformen ser også ut til å ha hatt effekt i retning av en mer forholdsmessig representasjon av landsdelene i komiteene