Populisme på norsk : En typologi med belegg fra partilederdebatter 1973-2005

I masteroppgaven diskuterer jeg hvordan vi skal forstå og analysere begrepet populisme. Første del av oppgaven går ut på å beskrive hvorfor demokrati og populisme oppfattes som henholdsvis skjønnheten og udyret i dagens norske demokrati. Deretter nyansere jeg den populistiske appellen til ’folket’. Det handler, etter min mening, om fire forskjellige folk: det ’politiske folk’, 'folket' som den undertrykte klasse, ’vanlige folk’(folk flest), og ’vårt folk’. Nettopp denne variasjonen gjør at populismen har klare kameleonske kvaliteter. Med utgangspunkt i noen fagartikler, utvalgte bøker og avisartikler vil jeg imidlertid argumentere for at politikken i Norge siden 1973 har opplevd fire forskjellige former for populisme: en særegen norsk distriktspopulisme (Brox, Senterpartiet, Kystpartiet), marxistisk populisme (AKP, RV), nyliberal populisme (Lange og Hagen) og nativistisk populisme (strømninger i Fremskrittspartiet). Disse formene for populisme vil konstrueres som idealtyper, med utgangspunkt i hva slags ’folk’ og hva slags ’elite’ populismen forsøker å appellere til og agitere mot. I tillegg vil den peke på hvilken politisk logikk som ligger bak denne konstruksjonen. Den empiriske analysen av vil redegjøre for ’populisme i praksis’. Formålet er å undersøke de ulike populismetypenes tilstedeværelse i politikernes argumentasjon i NRKs tradisjonsrike partilederdebatter foran alle Stortingsvalg i perioden 1973-2005