Suverenitet og stat i norsk bistandsdiskurs : utvikling i fem tiår

Suverenitet og stat i norsk bistandsdiskurs - utvikling i fem tiår Oppgaven tar utgangspunkt i nyere teorier om suverenitet og utvikling og analyserer ved hjelp av disse den norske bistandsdiskursens representasjoner (bilder) av mottakerstatens rolle i utviklingsprosessen. Oppgaven anvender diskursteoretisk og genealogisk metode for å analysere endringene i bistandsdiskursens suverenitetsrepresentasjoner gjennom nesten 50 år. Suverenitet og utvikling er to begrep som står i nær sammenheng. Når man tenker på utvikling så tenker man på utvikling innenfor suverene stater. Det er derfor interessant å analysere suverenitetsbegrepets status, rolle og fortolkning i en bistandssammenheng. Hvordan begrepet representeres i bistandsdiskursen forteller oss om hvordan man har forestilt seg rollefordelingen mellom giver og mottaker i bistandsrelasjonen, og da i særdeleshet hvilken rolle man har tiltenkt mottakerstaten. Oppgaven tar utgangspunkt i starten på det som kalles bistandsepoken - 1952 og analyserer suvernitetsrepresentasjonene i tre forskjellige perioder. Oppgaven er med andre ord delt inn analytisk i tre perioder. Den første perioden, den formative fasen, strekker seg fra 1952 og frem til starten av 1970-tallet. I denne perioden har man en streng fortolkning av suverenitetsbegrepet. Man må gjøre alt man kan for å respektere dette prinsippet. De nye staten er sårbare for innblanding utenfra og må beskyttes fra slik innblanding. Suverenitet ble ansett for å være en forutsetning for utvikling: Hvis ikke de nye statene fikk forbli suverene kunne man heller ikke forvente utvikling. Det var viktig at utviklingens formynder fikk utøve sitt formynderskap over sitt folk og derigjennom skape utvikling. Det ble i tillegg kun fokusert på utvikling innenfor rammen av den suverene stat. Den andre perioden strekker seg over 1970-tallet, NØV-perioden, og i denne fasen rettet man fokuset mot de internasjonale betingelsene for utvikling. Vektleggingen av at økonomien skulle underlegges den suverene logikk ville imidlertid hatt som konsekvens en styrking av u-landenes suverenitet. 1970-tallets representasjon frigjorde seg derfor ikke fra suverenitet som en forutsetning for utvikling. I denne perioden ble man i økende grad mistroisk til om mottakerstatenes eliter ville skape utvikling for alle. Men på grunn av suverenitetsprinsippet kunne man ikke blande seg i de interne prioriteringer i mottakerstatene, og man valgte derfor å innføre krav til de stater man skulle samarbeide med: Det skulle være såkalte progressive regimer. På 1980- og 1990-tallet har imidlertid suverenitetsrepresentasjonen endret seg, i første rekke gjennom at folket og ikke statsapparatet har blitt konstituert som suverenitetens referent. På bakgrunn av en slik redefinering har det blitt åpnet opp for en rekke nye praksiser, blant annet for en eksplosiv vekst i bistand gjennom NGOer. I løpet av denne perioden har man iverksatt en rekke nye prinsipper i norsk bistand: målgruppeorientering, NGO-bistand, satsing på menneskerettigheter og demokrati etc. En av de sentral konsekvensene av denne rekonstituering er at Norge har konstituert seg som formynder for den intensjonale utviklingsprosessen. Formynderskapet er fundert på en sammenblanding av mål og midler i utviklingsprosessen, samt en telologisk tro på at man kjenner utviklingens mål før det inntreffer. Dette gjør vesten og Norge til det nødvendige eksempel for mottakerstatenes utviklingsprosess og til den som kjenner utviklingens mål. Norge er blitt de uutviklete og ignorantes formynder i den intensjonale utviklingsprosessen