Bør bindende folkeavstemninger innføres i det norske politiske system?

De avholdte folkeavstemningene i Norge har vært formelt rådgivende, noe som har medført en prosedyredebatt omkring hvordan et resultat skal vektes. Selv om de fleste politiske partiene har følt seg moralsk og politisk forpliktet til å følge resultatet, uansett størrelse, har det vært noen som har holdt fast på at de rent juridisk har rett til å se bort fra et velgerflertall. Dagens praksis med folkeavstemninger kan derfor potensielt føre til en politisk krise og legitimitetsproblemer, siden velgerne kan ha vanskelig for å godta at et flertallsresultat ikke blir fulgt. Dette er utgangpunktet for en drøfting om det bør innføres adgang til bindende folkeavstemninger i Norge, for få en endelig løsning på de potensielle problemene som er knyttet til den gjeldende ordningen. I behandlingen av dette har det blitt tatt utgangspunkt i grunnlovsforslag som tidligere har blitt fremmet om å hjemle folkeavstemninger og argumentasjonen rundt disse. Det første grunnlovsforslaget ble fremmet i 1897, og det har her blitt redegjort for alle grunnlovsforslagene og den viktigste argumentasjonen tilknyttet disse fra 1897 til 2004. Klart mest forslag om å hjemle bindende folkeavstemninger har blitt lagt fram, men også en god del forslag om nedfeste regler for rådgivende folkeavstemninger. Folkeavstemninger finnes i en rekke forskjellige former, også utenom skillet mellom rådgivende og bindende, og selv om det har blitt tatt liten høyde for det i de politiske debattene, så er det klart at de forskjellige formene har forskjellige konsekvenser for det politiske system, og dette har derfor blitt belyst i drøftingen. De fleste argumentene som har blitt brukt i de norske debattene gjenfinnes i faglitteraturen, og de fleste har også blitt drøftet ganske grundig der. Men selv om argumentene samsvarer, så har det vært nødvendig å peke på de taktiske motiver som ligger bak de politiske aktørenes standpunkt til folkeavstemninger. En rekke argumenter har blitt drøftet nærmere, og det har da blitt lagt vekt på se erfaringer andre land har gjort med folkeavstemninger, og også undersøkelser gjort rundt de avholdte folkeavstemningene i Norge. Spesielt har det blitt lagt vekt på å drøfte argumenter som ikke har blitt så grundig behandlet i annen litteratur. Ett aspekt det har blitt lagt stor vekt på, er å belyse om folkeavstemninger, og da særlig de bindende, er en trussel mot minoritetsrettigheter. Her har det blitt tatt utgangspunkt i John Rawls’ første prinsipp for rettferdighet; like rettigheter. Det har også blitt lagt vekt på å drøfte eventuelle forskjeller mellom bindende og rådgivende folkeavstemninger, blant annet ved bruk av elementer fra konstitusjonell teori, og foreta en grundigere gransking av den norske prosedyredebatten, en debatt som synes å være preget av skinnargumentasjon og inkonsistens. Når det gjelder rådgivende folkeavstemninger, så er det så mye som taler for at de reelt sett bør være bindende, og flere av de samme argumentene som brukes mot en innføring av bindende folkeavstemninger, kan også brukes mot dagens ordning. Det synes derfor som om den beste muligheten for å få en endelig slutt på prosedyredebatten, er å innføre regler for bindende folkeavstemninger. Slike regler kan utformes på mange måter, og disse vil ha forskjellige konsekvenser for det politiske system, der noen former ser ut til å ha mindre konsekvenser enn andre. Det er derfor mulig å utforme regler som vil kunne få små konsekvenser for det politiske system, for eksempel ved at det settes en høy terskel for å kunne sette i gang en folkeavstemning og at det legges restriksjoner på hva slags type saker folkeavstemninger kan benyttes i