Utfordringer innen boligpolitikken : styringsperspektiver på boligpolitiske prosesser

Boligpolitikken er av mange sett på som et område hvor kommunene har stor grad av autonomi. Samtidig er også boligpolitikken sett som et liberalisert felt. Hvordan er egentlig styringsforholdene innen kommunale boligpolitiske prosesser? I hvilken grad påvirker dette defineringen og innholdet i boligpolitikken? Boligpolitikken er et felt som alltid har vært preget av privates rolle i gjennomføringen. I dennes studien er det også relevant å se på i hvilken grad forholdene mellom aktører innen boligpolitikken er endret. For å kunne trekke ut det essensielle ved styringsforholdene innen boligpolitikken er et governmentperspektiv valgt. Dette må imidlertid også suppleres med et governanceperspektiv for å kunne få et nyansert bilde av prosesser som foregår i skjæringsflatene mellom det offentlige og private. Studien viser at man innen boligpolitiske prosesser må vektlegge det offentliges muligheter til å styre. Disse begrenser seg imidlertid på flere måter, innen et felt med et sterkt liberalisert preg. Markedet har stor betydning for boligpolitikken. De kommunale virkemidlene begrenser seg for en stor del til å bremse utbyggingen. Det er ikke store muligheter for en offentlig initiert boligbygging. Studien viser videre at det er vanskelig å snakke om nettverk innen de boligpolitiske prosessene. Utbyggers sentrale stilling gjør at man i stedet må se mot korporatisme som et mulig dekkende begrep. Utbygger nyter samtidig et tettere forhold og har større påvirkningsmuligheter, enn andre (ikkeoffentlige) aktører i prosessene. Governance viser seg å være et relevant perspektiv, som et supplement til det tradisjonelle governmentperspektivet. Et rent governmentperspektiv med hierarkisk, top-down initiert styring er ikke dekkende for å beskrive boligpolitiske prosesser. Til slutt gir også prosessenes karakter muligheten til å si noe om demokratiske utfordringer og nye styringsmuligheter. Governance-preget gjør at man til en viss grad går noe vekk fra den demokratiske idealmodell. Når det gjelder styringsmuligheten i dag, er disse i større grad knyttet til en arrangørrolle og verdimobilisering eller metastyring