Norsk utenrikspolitikk; kontinuitet versus endring i brytningen mellom den atlantiske og den europeiske tilknytningen : en studie av norsk KSSE- politikk i perioden 1972-1989

NORSK UTENRIKSPOLITIKK: KONTINUITET VERSUS ENDRING I BRYTNINGEN MELLOM DEN ATLANTISKE OG DEN EUROPEISKE TILKNYTNINGEN. EN STUDIE AV NORSK KSSEPOLITIKK I PERIODEN 1972 - 1989. Utgangspunktet for oppgaven har vært hvordan stater forholder seg til utfordringer og begrensninger i deres eksterne omgivelse. Dette vil ha betydning for staters utenrikspolitiske manøvreringsmuligheter. Hovedproblemstillingen er knyttet til hvordan krav til både utenrikspolitisk kontinuitet og endring vil utfordre Norges evne til tilpasning ved endringer i de internasjonale rammebetingelsene. Dette er analysert innenfor rammen av Konferansen om Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE), der Norge har forholdt seg spesielt til Den nordatlantiske allianse (NATO) og Det europeiske fellesskap (EF). NATO er et uttrykk for kontinuitetsfaktoren i norsk utenrikspolitikk, samtidig som organisasjonen representerer det statisk blokk-politiske. EF ansees i oppgaven som en dynamisk faktor, i den forstand at fellesskapet representerer en endring i forholdet mellom komponentene Norge forholder seg til i deler av sin eksterne omgivelse. Oppgaven ble innledet med å se på enkelte sentrale karakteristika ved KSSE, dernest ble det redegjort for norsk KSSE-tilnærming. Oppgavens teoretiske innfallsvinkel har vært knyttet til hvor det oppstår endringer i staters omgivelser, hvordan disse oppfattes og hvordan det responderes på disse. Dernest ble det drøftet hvordan Norge har forholdt seg mer spesifikt til NATO og EF innenfor KSSE. Utvelgingen av problemstillingen har hatt et induktivt preg. Problemstillingens tilnærming har vært ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse. Av kilder er det blitt benyttet stortingsmeldinger, stortingsinnstillinger, utenrikspolitiske rede-gjørelser, avisartikler og intervjuer. Resultatene av analysen har vist at en viktig intensjon bak KSSE-samarbeidet, var at det skulle finnne sted utenfor rammen av de militære alliansene. Det er delte oppfatninger om det karakteristiske for forhandlingene likevel gjenspeilet polarisering mellom stormaktene i Europa. For Norges vedkommende er deltakelse innenfor rammen av NATO blitt ansett som en nødvendig forutsetning for å kunne gjøre seg gjeldende. Man har i varierende grad fokusert på EF som sentral KSSE-aktør. Hovedtendensen er likevel at dannelsen av nye samarbeids-mønstre i Europa, og utviklingen i retning av en felles europeisk identitet gjennom EF/EPS, har virket både utfordrende og begrensende for norsk KSSE-politikk. At Norge ikke har deltatt i EPS-samarbeidet innenfor rammen av KSSE, har betydd at man har stått utenfor et viktig konsultasjonsforum, og at norsk medinnflytelse og handlingskapasitet er blitt berørt. I forlengelsen av dette, avsluttes oppgaven med å se på de omfattende endringer man har vært vitne til i øst/vest- forholdet de siste par årene. Disse ser ut til å stille Norge overfor helt vesentlige tilpasningsspørsmål, og KSSE blir stilt overfor nye utfordringer