Posisjonell ekstremitet eller holdningsmessig nærhet? : en analyse av retningsteoriens empiriske forklaringskraft i forhold til konkurrerende teorier og modeller

Senere års forskning har fokusert på betydningen av politiske enkeltsaker når velgerne går til valgurnene. Den tradisjonelle tilnærmingen til fenomenet saksstemmegivning bygger på en downsiansk tankegang. Downs hevdet at partiene, for å vinne støtte i elektoratet, burde søke mot sentrum i politikken, der hvor medianvelgeren befinner seg. Nærhetsteorien, på sin side, sier at velgerne foretrekker partier som står dem holdningsmessig nærme. Retningsteorien, utarbeidet av George Rabinowitz og Stuart Elaine Macdonald, bryter med denne tankegangen. Velgerne er ikke opptatt av holdningsmessig nærhet. Derimot baserer de sin partistøtte ved å reflektere over følgende to spørsmål: 1) Er partiet på samme side som meg? og 2) Kan jeg stole på at partiet vil opptre ansvarlig? Videre sier teorien at velgerne foretrekker partier som viser posisjonell retning, altså at de profilerer klare og utvetydige standpunkter. Rabinowitz og Macdonald opererer imidlertid med det de kaller the region of acceptability, et intervall som partiene må holde seg innenfor for ikke å bli straffet av velgerne. Dette innebærer at partier som er for ekstreme vil tape på dette. Denne analysen er en empirisk test av retningsteorien i forhold til det norske stortingsvalget i 1993. Analysen er todelt; Den første delen er basert på trinnvise regresjonsanalyser, hvor retningsteorien settes opp mot nærhetsteorien. I den andre delen blir retningsteorien mer direkte drøftet i forhold til medianvelgerteoremet, og ved hjelp av impulser fra tankene om issue ownership og issue saliency, diskutert i lys av enkeltsakenes relative betydning. Analysen viser at Senterpartiets valgsuksess ved valget i 1993 var et resultat av at partiet viste posisjonell retning i EU- spørsmålet, som var den viktigste enkeltsaken ved dette valget. Sosialistisk Venstreparti høstet ikke den samme gevinsten i elektoratet, da deres negative holdning til norsk medlemsskap i EU ikke var like intens som Senterpartiets. Videre viser analysen at når vi tar utgangspunkt i de ulike partienes kjernesaker, og legger til grunn at de ulike velgergruppene er opptatt av ulike enkeltsaker, at politisk gevinst for partiene er knyttet til sterk profilering av enkeltsaker, og av posisjonering utenfor det politiske sentrum. Analysen støtter opp om retningsteoriens hypotese om at velgerne foretrekker partier som utviser retning i saker som er av betydning for dem. Samtidig er analysen et forsøk på å vise en svakhet ved tidligere forskning rundt retningsteorien og dens empiriske relevans. Ved å kjøre trinnvise regresjonsanalyser, får vi et bedre inntrykk av de ulike enkeltsakenes relative betydning, ved at vi opererer med et mål for den kumulative endringen i den avhengige variabelen etter hvert som nye enkeltsaker inkluderes i regresjonsanalysen. På denne måten viser analysen at retningsteorien bør knyttes til modellene issue ownership og issue saliency for å gi et uttømmende bilde av hvordan velgerne og partiene forholder seg til politiske enkeltsaker