Treårsregelen i norsk utlendingslovgivning : en normativ analyse

Denne oppgaven tar for seg treårsregelen i norsk utlendingslovgivning i forhold til familiegjenforening med ektefelle. Kort fortalt går regelen ut på at ektefeller og samboere som kommer til Norge for å bli familiegjenforent med en ektefelle eller samboer, ikke får opphold på selvstendig grunnlag før etter tre år. Før tre år har gått, får de bare midlertidig oppholdstillatelse, som må fornyes hvert år, forutsatt at grunnlaget tillatelsen ble gitt på, fortsatt består. For ektefeller innebærer dette at ekteskapet eller samboerskapet må bestå, partene må bo sammen, den norsk bosatte partneren må ikke dø og det må ikke være snakk om et såkalt proforma ekteskap. Det settes med andre ord krav til at ekteskapet må være reelt . Denne regelen er svært omstridt. Norske myndigheter har argumentert for at regelen er viktig og nødvendig ut i fra innvandringspolitiske hensyn, der et viktig mål er å sørge for en begrenset og kontrollert innvandring. Gjennom denne regelen er det økt mulighet for å forhindre og oppdage proforma ekteskap som inngås for å få opphold i Norge. Kritikere av regelen hevder at regelen svekker den utenlandske ektefellens rettssikkerhet og at den kan kritiseres ut i fra likestillingshensyn. Blant annet gir den ikke utenlandske ektefeller som vil ut av forholdet før tre år har gått, tilgang på separasjonstid, slik andre ektefeller har etter norsk lov. Videre er det ingenting i ekteskapsloven som heter proforma ekteskap . Enten er man gift etter norsk lov, eller man er det ikke. Regelen anklages også for å være kjønnsdiskriminerende ettersom den treffer flere kvinner enn menn, ettersom flere kvinner enn menn har sitt opphold knyttet til ekteskap eller samboerforhold. Tradisjonelle kjønnsroller og familiestrukturer gjør dessuten at regelen treffer kvinner på en annen måte enn menn. Den normative analysen av treårsregelen ble foretatt i to deler, ettersom et av kravene til en vellykket normativ analyse er fullstendighet, det vil si at analysen fanger opp så mange aspekter rundt problemstillingen som mulig. Først ble regelen analysert i lys av normativ teori, deretter i lys av reelle hensyn. Det teoretiske rammeverket var tre normative teorier, henholdsvis liberalisme, kommunitarisme og multikulturalisme, som ble presentert som idealtyper, for å gjøre dem mest mulig anvendelige i analysen. Det liberalistiske perspektivet legger vekt på individuell frihet og universelle rettigheter. Alle individer har et moralsk krav på likebehandling fra staten. Dette innebærer blant annet at alle individer bør ha rett til å flytte og bo der de ønsker, og at staters kun kan begrense denne friheten av hensyn til statens egen stabilitet og overlevelsen til de liberale institusjoner. Det kommunitaristiske perspektivet legger vekt på fellesskapets behov for stabilitet og kontroll over egne grenser. Individets normer og verdier er betinget av de sosiale roller det har innen fellesskapet, og kan derfor ikke uten videre løsrive seg fra fellesskapet det er vokst opp i. Statens oppgave er å kontrollere at fellesskapets verdier, normer og institusjoner bevares, og kontroll av grenser samt et skarpt skille mellom medlemmer og ikke-medlemmer er en følge av dette. Det multikulturalistiske perspektivet prøver å forene hensynet til fellesskapet med hensynet til individet. Individenes bånd til forskjellige grupper fører til at individer og grupper innenfor statens grenser har ulike behov og interesser. Universelle regler og likebehandling av slike forskjellige individer og grupper kan føre til at forskjeller fornektes, slik at individer og grupper som skiller seg fra den dominerende gruppens normer, verdier og interesser, kan bli oversett og undertrykt. Drøftingen av disse teoriene konkluderte med at treårsregelen i liten grad ble begrunnet ut i fra liberalistiske argumenter, men hovedsakelig ut i fra kommunitaristiske argumenter. De reelle hensynene som ble presentert dreide seg om faktorer som lå under norsk utlendingslovgining generelt og treårsregelen spesielt, og som sprang ut av henholdsvis hensyn til fellesskapets behov og hensyn til individets behov. De som spesielt fokuserte på fellesskapets behov var henholdsvis innvandringspolitiske hensyn og hensyn til god rettsorden. Mens innvandringspolitiske hensyn, som dreier seg om ønsket om en begrenset og kontrollert innvandring, var en viktig begrunnelse for treårsregelen, var hensyn til god rettsorden en mer ambivalent faktor i forhold til treårsregelen. På den ene siden virket treårsregelen til å støtte under god rettsorden ved å bidra til å forhindre og forebygge proforma ekteskap, på den andre siden kan den være mot god rettsorden ved i visse enkeltsaker å virke mot allmenn rettsfølelse, og i det at det i ekteskapsloven ikke finnes noe som heter proforma ekteskap . Ut i fra en drøfting av de øvrige reelle hensyn , henholdsvis internasjonale forpliktelser, humanitære hensyn, rettssikkerhetshensyn og likestillingshensyn, ble det funnet at treårsregelen i liten grad kunne sies å være understøttet av disse. Ut i fra et normativt ideal om balanse mellom hensynet til fellesskapet og til individet, ble treårsregelen funnet å være hovedsakelig begrunnet ut i fra fellesskapets behov, både ut i fra drøfting av normativ teori, og ut i fra drøftingen av reelle hensyn. Treårsregelen kunne i liten grad sies å være begrunnet av hensyn til individuelle behov og rettigheter. Konklusjonen på bakgrunn av analysen var at treårsregelen dermed ikke kunne forsvares i forhold til det normative idealet, verken teoretisk elle praktisk. Dessuten ble treårsregelen funnet å privilegere menn foran kvinner. Oppgaven konkluderte dermed også med at treårsregelen svekker utenlandske kvinners mulighet til å bli inkorporert som fullverdige medborgere i Norge