EØS-finansieringsmekanismene : hvordan Norge kom til å tidoble sitt bidrag til det europeiske utvidelsesprosjekt

EØS-finansieringsmekanismene (2004-2009) utgjør EFTAs og Norges bidrag til EUs engasjement for sosial og økonomisk utjevning i tretten medlemsland i det sørlige og østlige Europa. Ordningene ble forhandlet frem som følge av at EU skulle utvides den 1. mai 2004. EØS-avtalen spesifiserer at alle nye medlemsland i EU også skal ta del i EØS-samarbeidet, og våren 2003 forhandlet EU og EFTA om vilkårene for utvidelsen av EØS. Resultatet av forhandlingene ble blant annet at Norge tidoblet sitt finansielle bidrag til EU – noe som skulle inkludere å ta på seg det aller meste også av EFTA-partnere Islands og Liechtensteins betalingsbyrder. Årsakene til dette oppsiktsvekkende utfallet er tema for denne oppgaven. Den gjør rede for hvordan ulike asymmetriske strukturelle relasjoner mellom Norge og EU påvirket det norske forhandlingsrommet, da særlig den ubalanserte avhengigheten av å videreføre EØS-avtalen. Oppgaven er empirisk orientert og beskriver hvordan EU i stor grad kunne definere betingelsene for det videre EØS-samarbeidet. I kapittel 1 presenteres tema og problemstilling samt bakgrunnen for hvorfor EØS måtte utvides. Videre følger det i annet kapittel en beskrivelse av de to parallelle finansieringsmekanismene som ble opprettet som følge av den fremforhandlede utvidelsesavtalen. I kapittel 3 skisseres forhandlingspartenes forberedelser, målsetninger, posisjoner og begrensninger knyttet til forhandlingene. Kapittel 4 gir en kronologisk fremstilling av forhandlingsprosessen, hvor det underveis gjøres rede for hvilke elementer som fikk størst betydning for forhandlingenes utfall. I kapittel fem beskrives forhandlingsresultatet og mottakelsen det fikk hjemme i Norge. I siste kapittel fører jeg diskusjonen et stykke videre. Jeg drøfter hvorfor forhandlingsresultatet ble viet svært liten oppmerksomhet og debatt i Norge og kommenterer den videre utviklingen i det norske finansieringsansvaret i EØS-området