Utviklingen av ledelsesstrukturen ved Sentralsjukehuset i Rogland : slump eller styring?

Utviklingen av ledelsesstrukturen ved Sentralsjukehuset i Rogaland Slump eller styring? Sammendrag Tema for denne oppgaven er utviklingen av ledelsesstrukturen ved Sentralsjukehuset i Rogaland (SIR). Tidsrommet er avgrenset fra begynnelsen av 1970-årene og frem til i dag. Jeg konsentrerer meg om to nivåer ved denne strukturen, direktørnivået og avdelingsledernivået. Direktørnivået avgrenses til direktøren, assisterende direktør, sjeflegen og sjefsykepleier. Avdelingsledernivået avgrenses til avdelingsoverlegen og oversykepleier. Jeg tar for meg den formelle beslutnings- strukturen, d.v.s. hvordan beslutningsmyndigheten formelt har vært og er beskrevet gjennom instruksene. Videre ser jeg på de vertikale linjene mellom de ulike ledelses- nivåene og hvordan disse har utviklet seg over tid. Det blir kastet lys over de horisontale linjene på de samme nivåene. Jeg forsøker å belyse hvordan den faktiske ledelsesstrukturen har vært, og hvordan den er nå. Spørsmålet problemstillingen reiser er hvorfor ledelsesstrukturen fikk den utformingen som den fikk. Ledelsesstrukturen ved SIR er den avhengige variabelen. Jeg anvender fire ulike uavhengige variabler for å belyse problemstillingen. Videre bruker jeg to forskjellige teorier som skal forsøke å gripe forholdet mellom de uavhengige variablene og den avhengige variabelen. En av teoriene er Interessehevdingsmodellen. Kort fortalt blir en endring i ledelsesstrukturen betraktet som et produkt av forhandlinger mellom flere aktører som handler ut fra sine interesser, hvor utfallet avhenger av ressursene aktørene kan sette bak interessene. Ut fra det naturlige organisasjonsperspektiv, som er den andre teorien, ses den faktiske strukturen som et resultat av uformelle normer, regler og kultur. Produksjonslogikken er én av forklaringsfaktorene som jeg bruker for å belyse fenomenet. I korthet går variabelen ut på at de medisinsk-teknologiske fremskritt fører til en økende horisontal differensiering og spesialisering. Dette fører også til en vertikal spesialisering, og ledelse fremstår som en selvstendig funksjon. Økonomi er en annen faktor. Økte utgifter, som følge av et utvidet medisinsk tilbud, fører igjen til at en ser på mulighetene til effektivisering gjennom bedre organisering. Den tredje uavhengige variabelen er profesjonenes atferd. Jeg er i overveiende grad opptatt av legene og sykepleierne. Den fjerde og siste forklaringsfaktor er politikernes atferd. Kapittel 3 inneholder en kronologisk redegjørelse av det empiriske materialet. I kapittel 4 analyseres funnene i kapittel 3 opp mot teoriene og de uavhengige variablene. I kapittel 5 oppsummeres de sentrale funn fra analysen. Produksjonslogikken og økonomien legger rammene for politikernes og profesjonenes atferd. Det synes klart at der profesjonene har hatt sterke interesser, har politikerne forholdt seg relativt passive. På områder hvor profesjonene ikke har hatt sterke preferanser, har politikerne vært den dominerende part. Det er også på disse områdene endringene har kommet. Hvis en setter politikerne og profesjonene opp mot hverandre, blir det tydelig at en løsning er avhengig av samtykke, enten uttalt eller stilltiende aksept, fra profesjonenes side. Splittes profesjonsatferd-variabelen i to, i en lege-del og en sykepleier- del, er det sykepleierne som har trukket det lengste strået. På direktør- nivået er sjeflegen og sjefsykepleier sidestilt. På avdelingsledernivået er avdelings- overlegen og oversykepleier, ved konsensusmodellen, sidestilt. Den videre utviklingen ser også ut til å gå i sykepleiernes favør. Ledelse, som en egen disiplin, og administrativ kompetanse, blir tillagt stadig større vekt. Dette åpner i sterkere grad enn tidligere for at sykepleiere kan bli øverste leder ved de enkelte sykehusavdelinger. Som et ledd i denne utviklingen har byråkratiet fortrengt de mer faglige oppgaver lenger ned i hierarkiet. Ut fra de to teoriene jeg anvender i analysen kan en spørre seg om utfallene av denne utviklingsprosessen er preget av en mer deterministisk nødvendighet, på bakgrunn av produksjonslogikken og bergrensede økonomiske ressurser, eller om resultatene først og fremst er basert på interesse hos de ulike aktørene? Innså aktørene nødvendigheten før nødvendigheten gikk over i interessen, eller forsøkte de å under- bygge interessen med nødvendigheten? Jeg forfekter til en viss grad at interessen og nødvendigheten har utviklet seg parallelt. Da tenker jeg primært på politikerne og sykepleierne. Sykepleierne har vært proaktive og offensive. Legene har vært passive og har forsøkt å holde igjen. Fra begynnelsen av 1970-årene og frem til i dag utkrystalliserer det seg to hovedtrekk. Ved endringene på direktørnivået har konfliktnivået enten vært lavt eller helt fraværende. Utviklingen har et preg av konsensus. På avdelingsledernivået har tonen vært den motsatte. Forholdet mellom profesjonene har vært preget av dyp uenighet og fastlåste standpunkt. Avslutningsvis stiller jeg det normative spørsmålet om hvem som bør være avdelingsleder. Jeg argumenterer for at det er naturlig at en lege er den øverste lederen på sykehusavdelingene. Ingen av de ti personene jeg intervjuet i forbindelse med oppgaven, blant dem sjefsykepleier og tre oversykepleiere, fant det naturlig at en person med sykepleie-faglig kompetanse bør være leder. Derimot fant seks av respondentene det naturlig at en person med medisinsk-faglig kompetanse bør være leder. Foruten direktøren og assisterende direktør, som ikke er leger av profesjon, bestod dette flertallet av sjeflegen og tre avdelingsoverleger. På et sykehus er den primære oppgaven å yte spesialisert medisinsk diagnostikk og behandling. Hvis en pasient kun er avhengig av pleie og omsorg skal da vedkommende ut av sykehuset og over til et sykehjem. Alt annet personale befinner seg på sykehuset for å støtte opp under den medisinske diagnostikken og behandlingen