Lokale folkeavstemninger i Norge - Med særlig vekt på perioden 1970-2000

Lokale folkeavstemninger synes å være et 'glemt' kapittel. Nevnes de eksplisitt, antas de ofte som få i antall. De historiske spor viser imidlertid at denne beslutningsformen har vært mye brukt. Norge har lang tradisjon med lokale avstemninger i forbindelse med alkoholbevillinger og målform i grunnskolen. Problemstillingen for oppgaven er å undersøke hva som har ligget bak utløsningen av lokale folkeavstemninger i Norge. Tre teoretiske forståelsesrammer benyttes for å belyse bakgrunnen for lokale folkeavstemninger. Bjørklund hevder at bakgrunnen for frivillig referendum må forstås i forhold til de tre funksjoner en avstemning kan ha og fokuserer dermed på politikerne. En folkeavstemning kan være et mindretallsvåpen, et mulig meklingsinstrument eller karakteriseres som en lynavleder. En annen tilnærming ser på frekvensen av folkeavstemninger i forhold til samfunnskonteksten. Bogdanor hevder at økt bruk av folkeavstemninger kan sees i lys av opptiningen av partisystemet og 'New Politics'. Tesen om 'the decline of political parties', flytter søkelyset fra valgte politiske organer til mobilisering av velgerne. Økt direkte deltakelse kan muligens oppfordre til økt bruk av folkeavstemninger, som bare én av mange former for direkte politisk deltakelse. Kartleggingen av avholdte avstemninger viste at det er blitt arrangert minst 514 lokale folkeavstemninger i tidsperioden 1970-2000, og at disse har dreid seg om spørsmål knyttet til språk, alkohol, krets, territorium, miljø og identitet. Det har helt klart vært flest avstemninger om de tradisjonelle temaene. Videre viste det seg at kommunestørrelsen ikke kan settes i sammenheng med om det er blitt avholdt lokale folkeavstemninger eller ikke. Bruken av instrumentet er jevnt fordelt på de ulike størrelseskategoriene for kommunene, basert på innbyggertall. Deltakelsen i de ulike avstemningene har i stor grad variert. Lovgivningen i Norge knyttet til lokale folkeavstemninger behandles grundig og sammenlignes med tilsvarende lovgivning i andre land. Gjennomgangen av politiske program viste at temaet lokale folkeavstemninger er blitt drøftet av mange partier hvor noen hadde svært generelle forslag, mens andre hadde helt spesifikke krav. Gjennomgangen av partiprogrammene sett i lys av ulike regjeringer støtter oppunder opposisjon/posisjon-tesen, men med noen få unntak. Analysen viste at de fleste lokale folkeavstemninger er kommet i stand på bakgrunn av eksisterende/daværende lovgivning. Det teoretiske bidraget om de tre funksjoner frivillige avstemninger kan ha, har ikke vært av betydning i forklaringen på folkeavstemninger på lokalplanet. Det at partiene på visse punkter har blitt svekket, kan ikke sies å ha fremmet bruk av lokale folkeavstemninger. Tendensene for perioden er ikke entydige og klare, heller ikke når ulike lovendringer blir tatt i betraktning. Spørsmål om miljø og identitet faller innenfor 'ny politikk', og mange avviste krav om folkeavstemninger har dreid seg om miljøtilknyttede temaer. Norge er ikke blant de landene hvor innslaget av direkte demokrati i politikken og spesielt ulike typer folkeavstemninger er størst. Likevel kan tradisjonene i Norge med lokale avstemninger spores langt tilbake, og med 514 lokale folkeavstemninger i løpet av de siste 31 årene har norske kommuners erfaring ikke vært ubetydelig, sett i et komparativt perspektiv. Norge skiller seg ut, fordi vi hadde særlovgivning og avholdt relativt mange avstemninger før bruk av lokale folkeavstemninger ble mer utbredt ellers i Vest-Europa. Det synes likevel uklart hvilken rolle lokale folkeavstemninger skal ha i framtiden, og i hvilken grad norske velgere selv skal kunne være med på å sette den politiske dagsordenen og påvirke de politiske beslutningene ved hjelp av instrumentet lokale folkeavstemninger