Immunmodulerende polysakkarider isolert fra Biophytum petersianum Klotzsch : Etnofarmakologiske studier i Mali

Tradisjonell medisin er en svært viktig del av helsetilbudet i Mali og mange andre land verden over. Healere har stor kunnskap om bruk av tradisjonell medisin som er tillært og overlevert gjennom generasjoner. Biophytum petersianum Klotzsch er tradisjonelt brukt mot blant annet malaria, feber og sårheling. Det er gode indikasjoner på at mange polysakkarider fra planter kan ha immunmodulerende effekt på mennesker. Screening-undersøkelser av B. petersianum har blant annet vist in vitro effekt på humant komplementsystem og videre studier av struktur-aktivitetsforhold er derfor interessant. Monosakkaridsammensetning ble bestemt etter metanolyse, TMS-derivatisering og GC-analyse. Molekylære bindingstyper ble analysert etter karboksylsyrereduksjon, metylering, hydrolyse, reduksjon, acetylering og GC-MS-analyse. Molekylstørrelsen ble bestemt ved gelfiltrering koblet mot FPLC-apparatur. Aktivitet i biologiske systemer ble undersøkt ved komplementfikseringstest og måling av NO-utskillelse fra makrofager. Analyse av karbohydratinnhold og bindingstyper hos BPII1-I, BPII1-II og BPII1-III viste innhold av rhamnogalakturonan I (RGI) og arabinogalaktan II (AGII) som ofte forekommer i komplekse og hårete områder. I tillegg er det høy forekomst av GalA som indikerer homogalakturonan (HG)-områder. Disse strukturene er ofte sett i sammenheng med immunmodulerende aktivitet og viser likhetstrekk med B2IIc, en sur fraksjon isolert fra Bupleurum falcatum (Paulsen og Barsett, 2005). Fraksjonenes innhold av xylogalakturonanområder (XG), er et mindre typisk trekk. Enzymatisk degradert BPII1-II resulterte i en fraksjon (BPII1-IIE) med færre ArafT. Enzymatisk degradering av BPII1-III ga en fraksjon (BPII1-IIIE) uten ArafT, uten Gal og med redusert mengde Rha, som trolig medfører færre AGII- og RGI-områder. Høyt innhold av terminale bindinger kan bety høy grad av forgrening i pektinstrukturene. BPII1-I hadde høyest forgreningsgrad, noe som kan forklare at BPII1-I hadde høyest aktivitet på komplemensystemet. Molekylstørrelsen ble bestemt på gelfiltreringskolonnen Superose 6 og beregnet ut ifra kalibrert standardkurve. BPII1-I, BPII1-II og BPII1-III eluerte alle ut med ”void volume”, eksklusjonsvolumet (V0), trolig pga karbohydrataggregering. Frakjonene BPII1-IIE og BPII1-IIIE eluerte også ut med V0, sannsynligvis av samme grunn. Fem av syv fraksjoner viste langt høyere aktivitet enn PM II i komplementfikseringstesten. Av prøvesubstansene viste BPII1-I høyest aktivitet, med 16 ganger høyere aktivitet enn PM II-standarden benyttet. De to fraksjonene som ikke var like aktive inneholdt trolig forurensninger. BPII1-IIE ga tilsvarende aktivitet som BPII1-II, mens BPII-IIIE hadde en redusert aktivitet. BPII1-Is aktivitet på komplementsystemet, ICH50-verdien (konsentrasjonen av prøven som gir 50% hemming i testsystemet), varierte fra 4,7 µg/ml til 950 µg/ml avhengig av hvilken person komplementserumet benytttet i testen kom fra. Dette er tidligere sett for PM II ved bruk av de samme sera (Michaelsen et al., 2000), men ved begge anledninger viser den positive kontrollen aggregert IgG (ΔIgG) nesten konstant ICH50-verdi. Reaksjonsmekanismene som ligger bak er ikke kjent, men det er rimelig å anta at BPII1-I interagerer annerledes med komplementsystemet enn ΔIgG. Undersøkelse på om BPII1-Is komplementfikserende aktivitet kan tilskrives komplementaktivering eller komplementinhibering viste at BPII1-I trolig har en komplementaktiverende aktivitet. Alle fraksjonene unntatt BPII1-IV og BPII1-V viste en økt utskillelse av NO fra makrofager. Responsen var doseavhengig og kan tyde på makrofagstimulerende egenskaper. 55 healere i Dioila- og Koutiala-området ble intervjuet med hensyn til medisinsk bruk av B. petersianum. Tilsammen 49 av healerne brukte planten i sin praksis. Dekokt av plante uten rot ble brukt mot malaria, hemorroider og dystussi. 17 av 49 healere brukte planten mot nevrologisk malaria. Av tilsammen 24 indikasjoner var malaria, sår, og dystussi hyppigst nevnt. Plante uten rot var hyppigst i bruk, og da særlig som et dekokt