Slektskap og kolonisering hos ørekyt

Målet med dette prosjektet var å studere populasjonsgenetikken til ørekyt i Norge med sikte på å få økt kunnskap om artens spredningsmekanismer. Ørekyten utvider stadig sitt leveområde, og det er uklart hvordan spredningen skjer. Vi har kunnet fastslå at noen av de nyetablerte bestandene på Hardangervidda har en genetisk historie (en unik mitokondrie-DNA haplotype) som er svært forskjellig fra hva den naturlig utbredte ørekyten har. Innen det naturlige utbredelsesområdet finner vi bare en haplotype. Dette betyr at noe av spredningen trolig skyldes langtransport av levende fisk, dette kan skyldes bruk av levende agn (importert), eller utsetting av ikke kontrollert settefisk importert fra utlandet (med ørekyt som blindpassasjer). En del av den nyetablerte ørekyten har samme genetiske historie som naturlig utbredt ørekyt. I to vann (Legereidvann og Sandvatn) fant vi ørekyt med begge haplotypene; dette tyder på at ørekyten i disse vannene har blitt etablert som følge av to ulike spredningshendelser. Analysene av DNA-fingerprint viste at det var stor genetisk variasjon innen de ”naturlige” ørekytpopulasjonene. Det var som ventet mindre variasjon hos de nyetablerte populasjonene; noen av populasjonene oppviste imidlertid relativt høy genetisk variasjon. Den høye variasjonen i DNA-fingerprintdata hos ørekyt fra Sandvatn og Legereidvatn kan skyldes at det har forekommet minst to spredningshendelser (vi fant to ulike mitokondrie-DNA haplotyper). Også i de andre populasjonene hvor vi fant stor variasjon (Vinstri, Lesjaskogsvatn, Vålåsjøen) antar vi at årsaken er multiple spredningshendelser. Alle disse lokalitetene ligger i populære fiskeområder. Vi kan ikke fastslå i større detalj de ulike ørekytpopulasjonens opphav, til det trengs mer omfattende analyser