Bærekraft og kompleksitet - utfordringer med å realisere en klimaeffektiv områdeutvikling

Denne masteroppgaven handler om klimaeffektiv områdeutvikling. Den tar utgangspunkt i et nylig utformet planforslag for et helt område, og studerer hvordan arkitektene bak tre byggeprosjekter forholder seg til den overordnede planen om klimaeffektiv områdeutvikling. Oppgaven er et case studie bestående av dokumentanalyse og kvalitative intervjuer. Det teoretiske rammeverket er i hovedsak bygget opp rundt prosjektet som organisasjonsform og viser til kjente utfordringer når det kommer til koordinering og gjennomføring av komplekse prosjekter. Mer konkret studerer oppgaven hvordan arkitekter jobber i prosjekteringsfasen av ulike byggeprosjekt, hvordan arkitektene vurderer og revurderer sitt design, og hvilke utslag dette gir for en overordnet klimaambisiøs visjon for den pågående områdeutviklingen på Furuset i Oslo. På prosjektnivå viser oppgaven at bærekraft fremfor noe er en arbeidsmetode. Samtlige arkitektbedrifter jobber ut fra en idé om at prosjektets kvalitet kommer som følge av flerfaglig samarbeid tidligst mulig i prosjekteringsfasen. Integrert prosjektering er presentert som en forutsetning for klimaeffektive løsninger, ved at kontinuitet og økt involvering av samtlige, muliggjør en felles enighet om optimale løsninger. Denne formen for prosjektering er i tillegg gunstig for utbygger og prosjektets fremdrift, ved at samhandlingsformen gir økt kontroll i byggefasen og minsker derfor prosjektets økonomiske risiko. Videre viser oppgaven at bærekraft i praksis i stor grad er et definisjonsspørsmål. Eksempelvis kan en bærekraftig områdeutvikling forstås fra et økonomisk perspektiv, der området Furuset skal utgjøre en attraktiv og lønnsom investeringsmulighet. Hvorvidt området kommer til å bli benyttet vektlegges som spesielt avgjørende, da en slik arealeffektivisering og samvirkeeffekt i tillegg er gunstig fra et klimaperspektiv. For å forankre Furuset som et attraktivt område må brukerne involveres fra et tidlig stadium. Funnene fra de to første teoretiske antagelsene impliserer behovet for en overordnet koordinerende instans. En strømlinjeformet ledelse, som effektivt og tydelig kommuniserer det langsiktige målet om en bærekraftig områdeutvikling er idealet. Dette er derimot utfordrende fordi områdeutviklingen i praksis er et komplekst system bestående av komplekse enkeltprosjekter