Villsvinets (Sus scrofa) kolonisering av nye leve-områder i sørøst-Norge : habitatbruk, føde, skade-omfang og bestandstatus

Sammendrag Villsvin (Sus scrofa) har etablert seg i sørøstlige deler av Norge, i Aremark og Halden kommuner i Østfold. Ved å registrere gravinger i skogbunnen har jeg studert habitatbruk hos villsvin i et borealt barskogsområde i Aremark. I tillegg har jeg samlet informasjon om diett, skadeomfang, bestandsstatus og utbredelse. Det er gjort få studier av villsvinets levesett i boreale barskoger, og arten er regnet for å være på grensen av sitt utbredelsesområde i slike områder. Villsvinet selekterte eldre skog og næringsrik mark (høyere boniteter) ved fødesøk. Granskog ble selektert i langt større grad enn furuskog. Både antallet gravinger og arealet på gravingene økte med bonitet og alder på skogen. Dybde på gravingen var større på høyere boniteter enn på lave. Bærlyngskog og blåbærskog var de mest selekterte vegetasjonstypene, hovedsaklig der feltsjiktet (bærlyngen) var fraværende og bunnsjiktet besto av mose og strødekke. En mulig årsak til denne seleksjonen kan være fødesøk etter løpekuler (Elaphomyces spp), da disse ble påvist i ekskrementprøver og i tilknytning til gravinger. Resultatene viser villsvinets seleksjon av næringsrike områder ved fødesøk, og at områder med granskog vil være viktige ved fødesøk i boreale barskogsområder. Siden villsvinet graver i bakken etter føde, kan det føre til skader i jordbruket og skogbruket. Graving og tråkking kan gi en økt fare for råteskader i granskog. Mine feltregistreringer viste imidlertid små skader på skogen i Aremark. Intervjuer med grunneiere avdekket også lite skader på innmark (kornproduksjon), av 33 intervjuete grunneier hadde omlag 20 % hatt skader. Samtidig dominerte korn og gress 65 % av ekskrementprøvene. Villsvinbestanden i Norge har ikke hatt den samme eksplosive økningen som i Sverige. Bestanden i Aremark ser ut til å ha stabilisert seg eller gått noe tilbake. Dette har trolig sammenheng med kalde vintere fra 2009 – 2011 som øker energibehovet, samtidig som snø og tele vanskeliggjør fødesøk. Et betydelig antall dyr har også blitt skutt. Likevel tyder mye på at arten er kommet for å bli i norsk fauna. Villsvin var til stede i Norge i steinalderen, men var da knyttet til frodige kystskoger. Kulturlandskap i store deler av dagens Norge kan gjøre det mulig for villsvin å etablere seg i områder utenfor sitt naturlige utbredelsesområde. For å hindre ukontrollert spredning og bestandsvekst i årene fremover, med store skader på innmark som følge, er samordnet forvaltning med klare mål en forutsetning.Summary In 2006, a population of wild boar (Sus scrofa) was established and has since persisted in Østfold County, southeast Norway, along the Swedish border. I have studied habitat use, diet and the extent of wild boar-caused damages to agricultural crops and productive forest stands. Previously there have been very few studies of wild boar habitat use and diet in northern boreal forests. I also gathered information on present abundance and distribution on wild boar in Norway. Habitat use was measured indirectly by wild boar rootings. Wild boar selected old growth forest on sites of high soil fertility and preferred stands of Norway spruce (Picea abies) over those of Scots pine (Pinus sylvestris). Both rooting frequency and size of rooted area increased with forest age and productivity. The rootings were deeper in more productive areas, as compared to marginal ones. Forests of the Vaccinium type was selected to other forest types, but the preference was highest when the field layer was absent, and the forest floor dominated by mosses. I suggest that this selectivity is connected to availability and abundance of hypogeous fungi, e.g. deer truffles (Elaphomyces spp). Fragments of truffles were present in the scats, and truffles were found in the vicinity of rootings in the study area. Ground-rooting by wild boar may cause damage to crops and productive forest stands. Rooting in spruce forests may result in wounds on roots, which are later attacked by fungi, causing stain and decay. This study showed little damage on forest stands, and farmers reported little damage to crops (grains). Of the 33 interviewed farmers, approximately 20 % had experienced crop damage by wild boar. At the same time, grass and grain dominated 65 % of the scats. The population of wild boar in Norway has not increased at the same rate as many European populations, probably due to harsher boreal winters. Cold winters increases the energy requirement, and frozen ground and snow make it difficult for wild boars to forage. Furthermore high hunting pressure may have reduced the numbers. Nonetheless, present knowledge (immigration from Sweden, unoccupied habitats, food availability) indicates that wild boar will be a part of Norwegian fauna in the future. Today’s large areas with humancultivated landscape may provide larger suitable areas for wild boar. To reduce uncontrolled spread and population growth in the future, with potentially extensive crop damage, a well coordinated management with clear goals is important