Undervisning til elever med dysleksi. En kvalitativ studie om fire læreres leseundervisning til elever med dysleksi

Sammendrag I dagens moderne kunnskapssamfunn er lesing en nødvendig ferdighet. Det er viktig for å kunne delta i demokratiske prosesser og påvirke viktige avgjørelser som blir tatt i samfunnet (Bråten, 2007). Gabrielsen (2005) hevder at resultatet fra Adult literacy and life skills (ALL), viser at en betydelig andel av den norske befolkningen ikke har gode nok leseferdigheter til å kunne møte de krav de blir stilt ovenfor når det gjelder leseferdigheter i arbeis- og samfunnslivet. I følge han er løsningen å utvikle et utdanningssystem som gjør at at elevenes funksjonelle leseferdigheter sikres. I Norge antas det at ca 5% av befolkningen lider av dysleksi (www.dysleksiforbundet.no). Ved å oppdage og kartlegge dysleksi på et tidlig stadium i leseopplæringen, kan man unngå sekundære vansker som lav tro på egen evne og psykiske problemer (Tønnesen, Bru og Heiervang, 2008), samt at man kan unngå at elevene går glipp av annen faglig kunnskap, som en følge av dårlige leseferdigheter (Bråten, 2007). Det ligger et stort ansvar på skolen og lærerne for å sikre at elevene oppnår gode leseferdigheter. I spenningsforholdet mellom nødvendigheten av å kunne lese og læreres ansvar knyttet til elevers leseopplæring, legges det jevnlig frem påstander og eksempler i media, om tilfeller av svikt i leseopplæringen til barn med dysleksi. Det kan være sen identifisering av diagnosen dysleksi eller mangelfull tilrettelegging og undervisning i forhold til diagnosen dysleksi. Dette påfører elevene ekstra belastninger som kunne vært redusert eller unngått dersom forholdene var lagt til rette. Lærernes beskrivelser av undervisning knyttet til elever med dysleksi blir sjelden trukket frem i lyset. For å kunne forebygge og legge til rette for hvordan man skal unngå uheldige tilfeller som beskrevet ovenfor, er det viktig å vite hvordan lærerne selv opplever forhold knyttet til undervisning til elever med dysleksi. Hensikten med denne oppgaven er å få innsyn i fire læreres egen beskrivelse og opplevelse av hva de gjør for å øke leseferdigheten til elever med dysleksi. Problemstilling: Hva gjør læreren for å øke leseferdigheten til elever med dysleksi? For å belyse problemstillingen ble følgende forskningsspørsmål stilt: Hva gjør lærerne for å øke leseferdigheten til elever med dysleksi Hvordan organiserer lærerne undervisningen? Hvorfor gjør lærerne det nettopp slik? I tillegg ble lærerne bedt om å gi uttrykk for utfordringer knyttet til undervisningen og forslag og tanker rundt hva som kan gjøres for at undervisningen skal kunne bli bedre. For å kunne belyse lærernes egne beskrivelser av hva de gjør for å øke leseferdigheten til elever med dysleksi, ble det valgt å benytte kvalitativt intervju som metode. Intervjuet ble forsøkt avgrenset til de utvalgte tema, ved å bruke en semistrukturert intervjuguide. Formålet etter intervjuene var å fortsette en analyse av de samtalene som ble foretatt mellom intervjuer og informant, og gjengi dette på en måte som virket utdypende, oppklarende og berikende på meningen med det som ble sagt (Kvale og Brinkmann, 2009). Funnene viste 4 lærere som var bevisst i forhold til å avdekke og kartlegge dysleksi på et tidlig stadium av leseopplæringen som starter i første klasse. Ønsket om tidlig identifisering og kartlegging av dysleksi, skyldes ønske om å kunne sette i gang en spesifikk, målrettet og tilpasset undervisning til disse elevene, og for å forebygge disse elevenes tap av motivasjon og tro på egne evner. Når det gjaldt å øke leseferdigheten til elever med dysleksi, benyttet lærerne seg av metoder for å øke fonologisk avkodingsferdighet, ortografisk avkodingsferdighet og leseflyt. Disse metodene var gjentagende og til dels sammenfallende, og er metoder som har vist seg være gunstige for å øke leseferdigheten til elever med dysleksi (Høien og Lundberg, 2012). I hvilken grad de ulike metodene ble vektlagt og hvordan de jobbet for å øke henholdsvis fonologisk avkodingsferdighet, ortografisk avkodingsferdighet og leseflyt varierte. Videre viste det seg at elevens personlige og faglige behov var i sentrum når læreren skulle ta avgjørelser vedrørende organisering og innhold i undervisningen. Ivaretakelse av elevenes motivasjon og tro på egne evner ble gitt stor betydning. Avgjørelser ble ikke avgjort på generelt grunnlag ut ifra bekreftelse av diagnosen dysleksi, men tilpasset hver enkelt elev. Elevenes motivasjon, mestringsfølelse, trivsel og trygghet viste seg å være felles mål for undervisningen, men de ytre faktorene som påvirket lærernes undervisning var ulike. De ulike ytre faktorene var for eksempel kurs, faglig oppdatering, stilling, utdanning, rom, tid og økonomi. Dette påvirket den enkelte lærers undervisning. For eksempel var det ulik mulighet i forhold til hvorvidt lærerne hadde anledning til å ta elevene ut fra klasseromsundervisningen og gi en til en- undervisning. En-til en-undervisning eller undervisning i små grupper, med tett oppfølging, var foretrukket organiseringsmetode når lærerne skulle gi spesifikk undervisning for å øke leseferdigheten til elever med dysleksi. I de tilfeller hvor dette ikke var mulig, ble det forsøkt å gi tettest mulig oppfølging inne i klasserommet. Tid var den faktoren som lærerne i størst grad opplevde som begrensende for undervisningen. Elever med dysleksi trenger ekstra tid til å tilegne seg god leseferdighet. Samtidig medfører ikke diagnosen dysleksi redusert pensum for elevene. Dette kan føre til et press for å rekke alt. Å sikre kompetansenivået hos lærerne var et tiltak som var ønsket I forhold til å kunne forbedre undervisningen. Kurs, etterutdanning, utdanning og materiell, kunne bidra til dette. Ved å skaffe mer materiell til bruk i undervisningen, er det mulig å I større grad bli fristilt lærerens kompetanse. De fire utvalgte lærerne viste et høyt kunnskapsnivå og bevissthet knyttet til sine faglige valg når det gjaldt å øke leseferdigheten til elever med dysleksi. Det kreves kunnskap om forhold knyttet til undervisning til elever med dysleksi. Dette for at det skal kunne være mulig å tilrettelegge for lærere, slik at elever med dysleksi i størst mulig grad får den undervisningen de trenger og har krav på. Denne oppgaven har til intensjon å bidra til økt kunnskap og forståelse om undervisning til elever med dysleksi. Dette gjennom fire læreres egen beskrivelse