Å leve livet midt på scenen : en studie om det å være ung med bevegelseshemming

Denne studien handler om det å leve med en synlig funksjonshemming. Fokus er på annerledeshetens betydning i møte med andre, og funksjons-hemmedes mestring av de utfordringer funksjonshemmingen med-fører. Synligheten er viktig, annerledesheten kan ikke skjules. Infor-m-a-n-tene opplever at de legges merke til i alle sammenhenger og dette har medført stor grad av refleksiv bevissthet i konstruksjon av sosial identitet. Dette er årsaken til at studien har fått tittelen "Å leve livet på en scene". Den konkrete problemstilling for studien er: Hvordan forholder unge bevegelseshemmede seg til det å ha en synlig funksjonshemming i møte med andre? Hvordan forvalter bevegelses-hemmede sin sosiale identitet i møte med omgivelsene? Hvordan mestrer de utfordringer som funksjons-hemmingen medfører? Hvordan konstruerer de seg selv, og kategoriene funksjons-hemming og normalitet? Informantenes opplevelser og erfaringer i møte med omgivelsene danner grunnlag for studiens empiriske analyse. Den empiriske analyse er basert på kvalitative intervjuer med rullestolbrukere i alderen 16 - 23 år. Innled-ning-svis diskuteres ulike forståelser av funksjons-hemming. Denne studien bygger på er en konstruktivistisk forståelse. Til-nær-mingen flytter fokus fra funksjonshemmedes problemer med å fylle roller, til hva som skjer i møte mellom individets handling og den sosiale virkelighet. Det er hvordan bevegelseshemmingen blir oppfattet, fortolket og tillagt mening som konstruerer funksjonshemming. Det er valgt et sosial-konstruktivistisk perspektiv til feltet. I kapittelet om teoretisk tilnærming blir det redegjort for hva et sosial-konstruktivistisk perspektiv vil si, samt begrepene diskurs og definisjons-makt. Disse begrepene blir brukt til å beskrive de rammene og strukturene som både sosial konstruksjon og personlig konstruksjon av funksjons-hemming foregår i forhold til. Her blir det også gitt en redegjørelse for anvendelse av begreper fra Goffmans stigmateori i den empiriske analyse. Endelig blir sentrale begreper som mestring og identitet diskutert. Studiens empiriske analyser peker på at normaliteten er en naturlig referansesamme for informantene. 30 år etter at integreringsideologien fikk sitt gjennomslag tar unge bevegelseshemmede normaliteten for gitt. Utfordringen for unge bevegelseshemmede er ikke er å bli integrert, men å bli inkludert og akseptert som likeverdige deltakere. I møte med andre opp-lever infor-mantene ofte at deres synlige annerledeshet for-tolkes på en slik måte at de ikke blir akseptert som likeverdige del-takere, funksjons-hemmingen er et sterkt menings-bærende tegn. Den syn-lige funksjons-hemming medfører ut-fordringer i møte med omgivelsene som må mestres. Hvordan informantene velger å fremstå er basert på en bevisst refleksjon omkring det at de har funksjonshemming og fore-stillinger om omgiv-el-s-enes reaksjon på denne. Funksjonshemmingen forsøkes skilt ut som et fenomen som oppstår i møte med om-givelsene, ikke en egenskap ved dem som personer. Informantene benytter ulike strategier for å bryte igjennom stereotype forestillinger. Felles for alle strate-giene er ønsket om å tone ned funksjons-hemmingen for å fremheve de ordinære sidene av seg selv og markere tilhørighet til andre kategorier som jevnaldergruppen, kjønn og fritids-interesser. Konstruksjon av sosiale identitet er et refleksivt prosjekt. Kroppen er trukket inn i dette refleksive prosjekt. Klær og utseende benyttes som rekvisitter for å signalisere hvem man er. Informantene lener seg til en heterogen normalitetsdiskurs hvor funksjons-hemming kun er en annerledesdimensjon i et heterogent samfunn, ikke et avvik. Gjennom oppdragelse har foreldrene bidratt til en selvforståelse hos informantene som normale og likeverdige deltaker. Denne selvforståelse styrkes i samhandling med venner og familie, og fungerer som et filter mot omgivelsenes stigmatisering