Mediemakt på Borgen og Løvebakken. Mediatiseringen av kommunikasjonen i danske og norske politiske partier.

Denne oppgaven tar utgangspunkt i behovet for empirisk forskning og komparative bidrag for å forstå medienes makt overfor politiske aktører. Gjennom en bevisst bruk av mediatiseringen som en teoretisk tilnærming, undersøker oppgaven på hvilken måte og i hvilken grad danske og norske partigrupper er tilpasset til og avhengige av medienes logikk. Resultatene viser at begge landenes partigrupper er kjennetegnet av en sterk mediatisering. De integrerer et betydelig antall profesjonaliserte medierådgivere og medienes egne strategier for å få positiv oppmerksomhet, samtidig som de i relativt stor grad er avhengige av medienes dagsorden. Det er naturlig å anta at behovet for oppmerksomhet gjør partiene til særlig sårbare enheter i det politiske systemet. Det viktigste funnet er derimot at partigruppene har mulighet til å yte motstand mot økt mediatisering. Denne motstanden kan knyttes til en politisk logikk i partiene og det politiske systemet og mediesystemet i landene. Teoretisk virker det fruktbart å forstå mediatiseringen som en hybrid prosess hvor påvirkningen antas å bli formet i interaksjon med de politiske aktørenes eksisterende praksis (Karlsen 2010b). Komparativt er det store likheter mellom de to landenes partigrupper. Dette er forventet med bakgrunn i at både Danmark og Norge anses som typiske land innenfor Hallin & Mancinis (2004) demokratisk korporative modell. Det overordnede inntrykket er at mediatiseringens tredje fase, slik faseinndelingen er utviklet av Strömbäck (2008), er mest kjennetegnende for partigruppene i begge landene