Begrensninger ved konvensjonell krigføringsstrategi mot Taliban i Faryab : Årsaksforklaring på hvorfor konvensjonelle krigsstrategier ikke har gitt ønskede resultater i Afghanistan

Denne studien har som formål å belyse hvordan Talibans strategi og ideologi, afghanske samfunnsforhold og intervensjonsstyrkenes begrensede ressurser, har ført til at resultatene av den norske innsatsen i Faryab tilsynelatende har uteblitt. Herunder hvordan tilstedeværelsen av sterke motstående ideologiske krefter skaper motsetninger, i hvilken grad motstående verdikulturer og tradisjoner utfordrer rammeverket for COIN og hvorfor Norges egen håndhevelse av verdier og rettigheter har skapt utfordringer i Faryab. COIN innebærer føringer for en helhetlig tilnærming for internasjonale stabiliseringsstyrker i en konflikt mellom en vertsmyndighet og opprørsstyrker. Dette innebærer en samordnet strategi for et militær- sivilt samarbeid, med både militære-, humanitære- og utviklingsbidrag. Én av de mest fremtredende arenaene for COIN- operasjoner i verden i dag, er i den konfliktfylte Midtøsten- regionen. Hovedutfordringen med dette området er dype demografiske motsetningene i forhold til religion, politikk, kultur, kjerneverdier og tradisjon, mellom Vesten og lokalbefolkningen. Trusler fra Midtøsten er i all hovedsak preget av en dyp og radikal islamistisk forankring, noe som gir dem et svært effektivt rekrutterings- og mobiliseringsgrunnlag for en uskolert og fattig lokalbefolkning. Den internasjonale stabiliseringsoperasjonen i Afghanistan har nå vart i over tolv år, Norges bidrag som PRT- leder for Meymaneh leir og Faryab provins tok til i 2005 og ble avviklet oktober 2012. I løpet av denne perioden ble det brukt store midler i form av økonomiske bidrag, militære ressurser, samt humanitært utviklings- og bistandsarbeid fra norsk side. På tross av de respektable ressursene som ble tatt i bruk, har i midlertidig utviklingen i provinsen vært begrenset og ambisjonene satt av ISAF og Norge uteblitt. Det har vært lyspunkter i form av utvikling i enkelte områder, men den totale situasjonen er langt fra oppløftende. Samtidig er Taliban i høyeste grad fremdeles en maktfaktor i regionen og de norsk- afghanske sikkerhetsstyrkene har ikke lyktes med å få bukt med den sikkerhetstrusselen denne organisasjonen representerer. Det er flere årsaker til at strategien i Faryab ikke har gitt de resultatene som opprinnelig var planlagt. Den norske tilnærmingen til driften og utførelsen av PRT- oppdraget hadde sine mangler og var på flere måter preget av naivitet fra norske myndigheter, hovedsakelig knyttet til Norges behov for, selv i krig, utelukkende å fremstå som en fredsnasjon. Det kan argumenteres for at nødvendige tiltak ikke ble gjort. Militære tiltak ble satt i skyggen av nødvendigheten for å kunne forsvare vår tilstedeværelse i et krigsteater, og målene satt for Faryab provins var urealistisk optimistiske. Den demografiske og geografiske sammensetningen av provinsen har også vist seg å medføre utfordringer for utviklingen. Den afghanske stammetradisjonen er rigid, makt er fremdeles bundet til relasjoner heller enn posisjoner og dype tradisjonelle røtter havner gjerne i konflikt med de vestlige verdiene ISAF har søkt å innføre. I tillegg til de to overnevnte dimensjonene, eksisterer det også en tredje dimensjon. Taliban i Faryab har vist seg å være langt mer overlevelsesdyktig og ressurskrevende enn opprinnelig antatt. Taliban fikk sakte, men sikkert, festet et grep rundt strategiske områder og forhindret en helhetlig utvikling av provinsen. Strategien og virkemidlene deres ovenfor lokalbefolkningen, spilte både på de tradisjonelle verdiene i det afghanske samfunnet og den dype religiøse tilhørigheten til den afghanske befolkningen. Taliban representerte en alvorlig trussel mot både ISAF og de afghanske sikkerhetsstyrkene. En tilsynelatende manglende respekt for krigens folkerett og menneskerettigheter, samt fraværet av begrensninger for krigføring, gjorde at Taliban kunne benytte seg av alle tilgjengelig virkemidler i kampen mot styringsmakten. Opprørernes allsidighet og mobilitetsevne, gjorde det svært vanskelig, om ikke umulig, å bekjempe dem militært. Norge har vært involvert i en COIN konflikt, selv om det politisk sett har vært vanskelig for de norske myndighetene å svelge. Vårt samarbeid med lokale myndigheter og afghanske sikkerhetsstyrker, er selve definisjonen på COIN. COIN innebærer at aktørene søker å nedkjempe hverandre strategisk ved å fokusere på sine komparative fortrinn. I motsetning til et rent fokus på militære bidrag, inkluderer COIN også humanitære, sosiale og økonomiske strategier for å vinne befolkningens gunst. ”Den norske modellen” brukt i Faryab, sto for et skarpt skille mellom de militære og sivile virkemidlene. Dette er nytt i forhold til strategien det norske forsvaret brukte i tidligere operasjoner som i Kosovo og Libanon. Formålet med den nye tilnærmingen var at den afghanske befolkningen skulle knytte utvikling til sine egne myndigheter framfor fremmede militærstyrker, men de nødvendige resultatene uteble. Taliban sto i utgangspunktet tilsynelatende svakt i Faryab- provins, men årsakene for rekruttering og mobilisering for opprøret var tilstedeværende fra første stund. Da Ghowrmach- distriktet i naboprovinsen Badghis ble innlemmet i Faryabs ansvarsområde i 2008, samtidig som Taliban ble stadig hardere presset sør i Afghanistan, økte opprørsaktiviteten kraftig i provinsen. Den strategiske tilnærmingen til Taliban i Faryab var preget av en todelt tilnærming, tilknyttet både lidelsen påført den pashtunske folkegruppen og en islamistisk mobilisering. Taliban har hatt en mer ideologisk rettet strategi i Faryab og de andre nordprovinsene enn den mer rene etniske rekrutteringsstrategien i sør. Opprøret er ikke enhetlig og representerer flere ulike motivasjonselementer, men et fellestrekk dem alle er at Taliban har innlemmet de i sin strategi. En forutsetning for suksessfull COIN er at opprørerne isoleres fra befolkningen og at befolkningen er lojal ovenfor myndighetene. De norske- afghanske styrkene i Faryab har arbeidet for å oppnå disse denne forutsetningen, men har ikke lyktes. Taliban var kun delvis isolert til deler av det pashtunske beltet i Faryab, men opererte også tidvis utenfor disse områdene, inn i områder som i utgangspunktet skulle være under afghansk kontroll. I tillegg har de aktører rundt i hele provinsen som utfører propagandavirksomhet og mindre operasjoner. For å gjøre situasjonen mer uoversiktlig opererte gjerne uavhengige opprørs- grupper med egne agendaer også under Talibans navn. Lokalbefolkningen benyttet også gjerne begrepet Taliban om alt av uromomenter i nabolaget, om det skulle være en irriterende nabo eller en kriminell bande, for å få midlertidige sikkerhetsstyrker til sin landsby. Lojaliteten og legitimiteten til de afghanske myndighetene var utfordret av deres manglende evne til å tilføre sikkerhet og stabilitet. Den afghanske befolkningen er krigstrett og handler i all hovedsak pragmatisk. Langsiktige løsninger og lovnader om ytringsfrihet falt gjerne gjennom når de først og fremst trengte livsviktige ressurser som mat og drikke. Det spilte gjerne i liten grad noen rolle om ressursene kom via myndighetene, Taliban eller en lokal krigsherre, så lenge de kom. Når de i tillegg ofte måtte velge mellom å søke støtte hos en myndighetsperson med fremmede verdier eller en lokal konservativ mullah, så valgte de gjerne sistnevnte. Legitimiteten til provinsmyndighetene ble utfordret ved at de måtte stå for fremmede verdier, mens Taliban utnyttet tilgangen til de konservative religiøse lærde. Taliban har utført et gjennomført opprør i Faryab, der de har spilt på verdier som tradisjonelt sett står sterkt i provinsen. De norsk- afghanske styrkene har etter alt å dømme oppnådd så gode resultater som de kan, men har vært begrenset av mangel på ressurser og idealisme. Fokuset på en ideologisk konflikt mellom det konservative islam og vestlige verdier, har presset mange premissleverandører mot Taliban. Utfallet av konflikten virker å ha vært preget av en manglende forståelse for den afghanske kulturen og Talibans kapasitet. Etter at de norske styrkene forlot Faryab, viser utviklingen at de afghanske sikkerhetsstyrkene ikke var rede til å få ansvaret alene