Fra Bakterie til lovtekst : Tuberkuloseloven i det medisinske ordskiftet i Norge mellom 1882 og 1900

Oppgavens formål har vært å undersøke hvordan medisinere som deltok i debatten om den norske tuberkuloseloven av 1900, så på forbindelsen mellom medisinsk og juridisk makt som denne loven er et utrykk for. Makt forstås her innenfor Michel Foucaults maktbegrep, med vekt på biomaktbegrepet. Oppgavens metode henter begreper fra Foucaults undersøkelser av overganger mellom ulike mønstre (epistmer) for tenkning, det han kaller epistemiske overganger eller terskler. Oppgavens primærkilder har vært tekster publisert i norske medisinske tidsskrifter i perioden fra 1882 til 1900, altså fra bakteriens oppdagelse til at loven vedtas. Oppdagelsen av bakterien har jeg sett som en terskel for en ny sykdomsforståelse. Slik jeg ser det, åpnet den nye bakteriologiske klassifiseringen av tuberkulosen for sammenligning med sykdommer som lepra. Dermed blir lepraloven(1885) et naturlig forelegg for tenkningen om en tuberkuloselov. Oppdagelsen av latent infeksjon medførte at skillet mellom syke og friske ble uklart og befolkningen trådte tydeligere som frem medisinens ansvar. Dette bidro til at legene hevdet at tuberkulosekampen måtte føres på nasjonalt nivå, ledet av leger, men understøttet av det offentlige. I debatten om hvordan disse tiltakene så skulle utformes, var motsetningene store. Biomaktbegrepet lar oss se hvordan legene ser medisinen som egnet til å normere regler for individuell og kollektiv handling. Men der disse medisinsk definerte strategiene for handling foreslås forankret i lov og slikt gjøres til redskaper for registrering og regulering av befolkningen, protesterte mange av legene. Denne uenigheten viser seg videre å bestå av to hovedtema; i) det som gjelder spørsmål om medisinens ansvar er å vektlegge individet eller kollektivets interesser, og ii) om man skal benytte opplysningens normative strategi eller de juridiske tvangsmessige virkemidler, for å sikre at medisinens handlingsregler etterfølges. Min konklusjon blir at legenes forståelse av relasjonen mellom medisinsk og juridisk makt forblir uavklart, men at de nevnte tema utgjør sentrum i måten legen ser sitt eget fags maktbase i relasjon til myndighetenes makt og tuberkulosen som en sykdom som krever et offentlig initiativ