Mellom barken og veden : Den historiske fremstillingen av Boris Nikolajevitsj Tsjitsjerin etter Sovjetunionens oppløsning

Opprettelsen av Sovjetunionen førte til at mye av før-sovjetisk, russiske idéhistorie kom til å bli preget av kommunistiske føringer. Alt og alle som kunne bli tatt til inntekt for anti-sosialistiske holdninger, ble fremstilt som fiender av arbeiderklassen og sosialistenes sak. De russiske liberale fremsto som støttespillere av tsarregimet og motstandere av det sosialistiske proletariatets kamp. Dette bildet endret seg imidlertid noe etter Stalins død i 1953, og interessen for ikke-sosialistiske russiske tenkere ble langsomt større, og nådde sitt høydepunkt i sovjetperioden med Gorbatsjovs lansering av glasnost og perestrojka. Innenfor vestlig forskning under sovjetperioden var fokuset først og fremst på seierherrene i den russiske historien, og hvordan bolsjevikene hadde vokst seg frem til å bli den avgjørende faktoren i den russiske historien med revolusjonen i 1917. I dette klimaet ble den russiske liberale tradisjon innenfor vestlig forskning fremstilt som en patetisk virksomhet som ikke hadde klart å hamle opp med sosialistene. Med oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 var det imidlertid igjen tid for å ta frem gamle helter , og gi en mer nyansert fremstilling av den før-sovjetiske, russiske intellektuelle historie. Denne oppgaven omhandler en av de fremste representantene for russisk liberalisme før 1905-revolusjonen; filosofen, historikeren og juristen Boris Nikolajevitsj Tsjitsjerin (1828-1904). Tsjitsjerin var en del av den russiske intelligentsia på siste halvdel av 1800-tallet, hvor han fant sin tilhørighet i de liberale kretser. Hans litterære produksjon er av en svært omfattende art, og favner vidt når det kommer til tematikk, til alt fra geometri, metafysikk og politisk idéhistorie. Med bakgrunn i vestlig og sovjetisk litteratur om Tsjitsjerin fra sovjetperioden, og anklagepunktene mot ham i denne litteraturen, så utgjør denne oppgavens hoveddel en analyse av vestlige og russiske fremstillinger av Tsjitsjerin fra perioden mellom 1991 og 2004, og hvordan han blir plassert inn i russisk intellektuell historie i denne litteraturen. Tsjitsjerins ideologiske forankring, hans forhold til det russiske regimet, samt hans betydning for den russiske samfunnsdebatt på 1800-tallet, danner utgangspunkt for analysen. De post-sovjetiske forskerne tegner et bilde av en person som på veldig mange områder havnet i en mellomposisjon; mellom individ og samfunn, Hegel og Kant, liberalisme og konservatisme, ideal og virkelighet, regimet og opposisjonen, forut for sin tid og gammeldags. Tsjitsjerins ønske om at stat og samfunn skulle samarbeide for en bedre russisk fremtid var uforenlig med den politiske situasjonen i Russland mot slutten av 1800-tallet. Hans politiske standpunkt, som ifølge han selv gjorde ham til en representant for en svært sjelden rase i russisk sammenheng, førte til at han havnet mellom barken og veden