Hvem har noe de skulle ha sagt : Et eksistensfilosofisk perspektiv på fenomenet Varsling

Akkurat hvordan det begynte kan jeg ikke gjøre rede for, med det fortsatte med at jeg så en film på barnefilmfestivalen i Kristiansand, våren 2003, Elina – som om jag inte fanns. Den rørte ved sammenhenger jeg hadde tak i med følelsene mine, i mindre grad med språket. Dessuten, da jeg deltok i et kurs på Masterstudiet i Profesjonsetikk og diakoni våren 2004 der vi drøftet Ole Hallesby sin innflytelse i Norge, kom minnene om Mia Hallesbys fortellinger som jeg vokste opp med på Sørlandet. Mine erfaringer både som sykepleier og psykiatrisk sykepleier har gjort meg oppmerksom på at fra arbeidsplass til arbeidsplass er det totalt ulike vilkår for ansatte til å føre en faglig dialog eller en etisk refleksjon i praksisfeltet. Med bakgrunn i dette, gjorde møtet med den norske filosofen Hans Skjervheim inntrykk på meg. Han omtaler seg selv som eksistensfilosof. Først skjønte jeg ingenting av det jeg leste. Etter hvert ble det frigjørende å lese essayet Deltakar og tilskodar, som omhandler et teoretisk verktøy, kalt ”den treledda relasjonen”. Mennesker skiller seg fra dyr ved det at vi har språk, og det er gjennom språket at vi har kontakt og kan få del i hverandres forståelse av virkeligheten. Det er når vi deltar eller lar oss engasjere i saksforholdet eller meningsytringen til den andre, at vi møter hverandre som subjekt. Den treleddede relasjonen består av to subjekt som deltar i et saksforhold. Ifølge Skjervheim finnes det en alternativ måte å møte hverandre gjennom språket. Det er ved å la den andres meningsytring passere uten at jeg lar meg engasjere eller delta, og i stedet konstatere som et faktum at vedkommende sier det. Da forblir vi i hver vår forståelse av virkeligheten uten noen form for kontakt gjennom språket. Skjervheim omtaler dette som å gjøre den andre til et objekt i min virkelighetsforståelse. Våren 2005 fikk jeg kjennskap til Munnkurvrapporten, en rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI). Da ble jeg klar over retningen for oppgaven min. Rapporten er gjort på oppdrag fra Norsk sykepleierforbund, og den omhandler ytringsfrihetens vilkår for sykepleiere i Norge. Aslaug Hetle ved AFI er prosjektleder og redaktør for rapporten, som slår fast at sykepleiere sier ikke systematisk ifra når det skjer kritikkverdige forhold i praksisfeltet. Den omhandler varsling på den ene siden og munnkurv, eller dette som gjør oss tause der vi skulle tatt til orde, på den andre siden. Problemstillingen min ble: Varsling, et forstyrrende fenomen når vi står i fare for å gjøre mennesket til et objekt, slik Hans Skjervheim viser oss gjennom sitt teoretiske verktøy, ”den treledda relasjonen”. Det er når jeg lar Skjervheims teoretiske verktøy, den treleddede relasjonen, møte fortellingen til Mia Hallesby og filmen om Elina at perspektivene åpner seg for meg. Jeg oppdager sammenhenger og mønstre som jeg ikke hadde språk for på forhånd. Lydighet, varsling og forstyrrelse er sentrale fenomen i oppgaven. Fenomenene er relasjonelle. Det betyr at de framstår ulikt alt etter hvem sitt ståsted vi ser dem fra. Svaret på spørsmålet om hvem som har noe de skulle ha sagt, viser seg gjennom analysen å være barna i fortellingen og filmen. De voksne klarer nesten å slippe å forholde seg til barnas meningsytring. Tomas i Mia Hallesbys fortelling resignerer, mens Elina i filmen når fram til frøken Holm med sitt forstyrrende innspill. For Elina er det er med livet som innsats. Jeg kommer ad omveier til den erkjennelsen at vi som samfunn er avhengige av de som står i praksisfeltet, for å være kjent med hvilke eksistensielle dilemma samfunnet vårt står overfor. Vi har ikke umiddelbart tilgang på røstene fra praksisfeltet. Vi kan bare få vite noe gjennom å møte menneskene der som subjekt. Det er når jeg som subjekt møter den andre som et subjekt gjennom språket at jeg kan bli forstyrret eller rystet til å oppdage at den andres meningsytring har med saken å gjøre. I likhet med Munnkurvrapporten mener jeg at varsling som fenomen er kontekstuelt betinget. Fenomenet varsling oppstår idet varslerens budskap møter motbør i virksomheten. Varsling er i min forståelse et resultat av en objektiverende innstilling til røster som har noe de skulle ha sagt. Noen virksomheter bringer mennesker til taushet gjennom krav til lojalitet. Ensidig krav til lojalitet får preg av å være krav til lydighet hos den som utsettes for det. Denne innstillingen er en objektiverende holdning, slik jeg tolker Skjervheim, og medfører taushet som gjensvar. Analysen av fortellingen om Tomas viser hvordan farens krav til lydighet hindrer Tomas i å nå fram til far sin med sitt anliggende. I tillegg kan vi som samfunn ha å gjøre med språkproblem vi knapt vet om. Språket for våre eksistensielle dilemmaer finner vi i praksisfeltet der mennesker lever, lider, bryr seg, mister, sørger, savner og deltar. Ansatte møter eksistensielle dilemma i praksisfeltet, i møte med pasienter og pårørende. I møte med pasienter som subjekt, kommer vi ikke utenom våre felles eksistensielle vilkår, vi som har jobbene våre der. Det utfordrer oss til å stoppe opp og gjøre dilemmaene tydelige gjennom språket. Slikt arbeid forgår gjennom faglig dialog og etisk refleksjon. Hvordan sikrer vi som samfunn at vårt felles eksistensielle språk holdes levende i virksomheters ledelse og i helsepolitiske fora? Vi er prisgitt praksisfeltets røster og språkføring. Det er som ansatte i praksisfeltet at vi kan forstyrres og rystes av menneskene vi møter gjennom pasienter og pårørende, når vi møter hverandre som subjekt. Det er gjennom den dialogen at vi som samfunn har tilgang til dilemmaene vi står overfor når vi skal planlegge tjenestene for oss alle i våre mest utsatte faser i livet. Det er, ifølge Skjervheim, bare når vi møter hverandre som subjekt at dialog kan oppnås. På alle nivå er det som subjekt vi kan få hverandre i tale. Bare på den måten får vi vite hvordan tjenestene virker for dem det gjelder. På hvert nivå er det nødvendig å spørre nedover, i retning av praksisfeltet. Det være seg våre helsepolitikere, virksomheters ledere, ansatte og pasienter. Praksisfeltet sine røster har noe de skulle ha sagt når tjenestene skal planlegges. Jeg konkluderer med at ved å sikre slike rammer og vilkår at den faglige dialogen og den etiske refleksjonen føres systematisk i praksisfeltet, har vi som samfunn lagt til rette for at de som har noe de skulle ha sagt, finner språket sitt og gis posisjon til å si det. Slik kan vi forebygge varsling som fenomen