Underveisvurdering etter Kunnskapsløftet : hvilke tiltak har rektor iverksatt for å utvikle en kultur for underveisvurdering som bidrar til elevenes faglige utvikling?

I denne oppgaven belyser vi underveisvurdering i videregående skole og rektors rolle i forbindelse med slik vurdering. Problemstillingen vår er: Hvilke tiltak har rektor iverksatt for å utvikle en kultur for underveisvurdering som bidrar til elevenes faglige utvikling? Forskningsspørsmål for å belyse problemstillingen er: - Hvilke tiltak iverksettes når det gjelder underveisvurdering? - Hvordan forstår rektor sin rolle og funksjon i dette arbeidet? - Hvordan deles erfaringer med elevvurdering på skolene? Datamaterialet i vår studie består av intervjuer med rektorer og lærergrupper på 4 videregående skoler i forskjellige landsdeler i Norge. Vår studie er altså en kvalitativ studie med et hermeneutisk design og fenomenologisk datainnsamlingsstrategi. Våre teoretiske rammer fokuserer på vurdering, organisasjonslæring og endringsledelse. Vi ser kort på vurdering i norsk skole de siste 30 årene og belyser vurderingens natur og funksjon. Her støtter vi oss til Franke-Wickberg & Lundberg (1990), Ålvik (1991), Haug (1991, 2002), Black & William (1998, 2009) og Hattie (2009). Nonaka & Takeuchi(1995) sin kunnskapsspiral og vilkår for kunnskapsutvikling i organisasjoner, er vårt hovedfokus når det kommer til organisasjonslæring, og vi støtter oss til Dahler-Larsen(2005) for et noe bredere blikk på evaluering i organisasjoner. For å belyse rektors rolle støtter vi oss til Fullan(2001) og ser på endringsledelse. Veien fra rektors valg og fokus til å endre på den vurderingen som bidrar til å fremme elevenes vurdering, kan gå via utvikling av skolens kultur og utvikling av kunnskap. Samlet gir våre teoretiske perspektiver oss et verktøy for å forstå den kulturen for underveisvurdering som råder på våre skoler og hvordan det er jobbet med å utvikle den. Vi har brukt forskningsspørsmålene som rammer når vi presenterer empiriske funn fra våre fire skoler og sammenfatter disse. I drøftingsdelen diskuterer vi disse funnene i lys av teori og egne erfaringer. Her kommer vi inn på en rekke sider ved underveisvurdering i videregående skole. Vi starter med å diskutere om det er et viktig poeng å skille mellom begreper som kriterier eller kjennetegn, og stiller spørsmål til om kravet om utvikling av kriterier i realiteten ender opp som tidstyv. Videre ser vi på spenningen mellom sentral styring og lokal autonomi, og den kulturen arbeidet med å utvikle skolenes vurderingspraksis foregår i. Deretter drøfter vi informantenes oppfatning av underveisvurderingens funksjon før vi problematiserer bruk av kjennetegn som kilde til utvikling hos eleven. Så diskuterer vi vurdering som meta-rutine før vi avslutter med noen refleksjoner rundt rektor som endringsleder. Til slutt oppsummerer vi oppgaven og konkluderer med at det er satt i gang ulike tiltak for å lage en kultur for underveisvurdering for å fremme elevenes faglige utvikling. I hvilken grad rektor har lagt til rette for dette, er variabelt. På alle skolene foregår det arbeid med utvikling av vurderingskriterier. På alle skolene har også rektor vært en del av dette arbeidet i større eller mindre grad. Ingen av rektorene virker imidlertid å være helt ”hands-on” i dette arbeidet, og det kan tyde på at rektors rolle er på et overordnet administrativt plan, ikke som initiativtaker og pådriver i utviklingsarbeidet. Videre kan vi konkludere med at delingskulturen på skolene i vår studie er dårlig utviklet, og bekrefter vår antagelse om at det er mye implisitt kunnskap i personalet på videregående skoler