Sannhet i fremskrittets tid : en undersøkelse av Theodor W. Adornos estetiske- og etiske filosofi

Denne oppgavens hovedanliggende har vært å utforske spørsmålet: Mener Theodor W. Adorno at kunsten kan uttrykke sannheter som har samfunnsmessig og etisk relevans, og i så fall, hvorfor mener han dette er mulig og hvordan forestiller han seg at de kan erfares av oss? Kunst og samfunnsfilosofi/etikk er de to mest fremtredende temaene i Adornos filosofi. Siden han har et så sterkt filosofisk engasjement for to så tilsynelatende autonome og ulike områder vekker det interesse å undersøke hvorfor Adorno fokuserer på akkurat disse to områdene, kan det være de har mer til felles enn man ved første øyekast antar? For å oppnå en innsikt i dette komplekse samspillet blir det nødvendig å først gå mer generelt inn på Adornos kritiske filosofi og klargjøre en del grunnbegreper hos Adorno, spesielt på det samfunnsfilosofiske området. Del 1 vil avslutte med en undersøkelse av Adornos erfaringsbegrep. Adorno hevder erfaringer i dagens samfunn er i krise, hvorfor er de det og kan denne krisen overvinnes? Del 2 vil så gå inn på estetikkens område og søke mulige svar på spørsmålene stilt i første del der. Adorno skriver i Ästhetische Theorie at den moderne kunsten er samfunnskritisk, hvordan kan den være det hvis den samtidig er autonom? Sannhet og erfaring viser seg å bli de to mest sentrale ideene i dette problemkomplekset, og de brukes begge av Adorno både på etiske, og estetiske fagområder. Deres betydning og rolle i Adornos filosofi vil derfor bli behørig undersøkt. Hvordan kunst så kan uttrykke sannhet, hvordan estetisk sannhet kan erfares og forstås og hva den vil munne ut i blir så temaet mot slutten av oppgaven. Adornos filosofi er grunnleggende kritikk, ikke systembygging, å forstå hans tankegang har derfor lite med å falsifisere hans teser. (Som jo i hovedsak ikke eksisterer annet enn som negering av andres teser.) Denne oppgaven søker derfor ikke å komme med et alternativt eller kritiserende syn på Adornos filosofi, men snarere å klargjøre hans posisjon som ikke er like lett å gripe ved første lesning. Men noen kritiske synspunkter vil dog forekomme. Siden Adorno i så stor grad fremhever refleksjonen og selvrefleksjonen som premiss for en ikke-voldelig og sann utvikling vil jeg i avslutningen selv reflektere over hva jeg mener Adornos filosofi har å si i dag. Er hans ideer fortsatt relevante, eller er de størknede fossiler fra en svunnen tid