Studie av begrepet den dydige person (ho fronimos) hos Aristoteles : kan Aristoteles tolkes innenfor en pliktetisk ramme?

Det er undersøkt om en mulig tolkning av Aristoteles’ etikk kan gi en utdypning av Kants moralfilosofi. To problemstillinger er analysert. Den ene gjelder hvordan det er meningsfullt å tolke Aristoteles’ begrep den dydige person med en moderne forståelse av psykologi. Dette fordi Aristoteles bruker den dydige person som målestokk for hvordan et menneske bør leve. Dette begrepet er derfor sentralt for å tolke hans etikk forøvrig. Den andre gjelder om det er mulig å kombinere Kants pliktetikk med elementer fra Aristoteles’ etikk. For å konkretisere problemstillingen om den dydige person, er det tatt utgangspunkt i en kritikk fra Sarah Broadie av moderne filosofer som prøver å nærme seg Aristoteles’ tekst med de samme spørsmål og begreper som brukes i metaetikken. For å undersøke hvordan noen filosofer bruker begrepet den dydige person, er det analysert utvalgte essays fra tre filosofer: John McDowell, David Charles og Bernard Williams. McDowells og Charles’ bruk av den dydige person synes å resultere i en tvetydighet, mens Williams kommer til at Aristoteles’ bruk av begrepet er inkonsistent. Min påstand er at vi kommer nærmere intensjonen i Aristoteles’ tekst ved å tolke den dydige person som et dualistisk begrep. Både en konkret fysisk dydig person tolket som et forbilde. Og en ideelt dydig person tolket som et kontrafaktisk begrep; slik vi kunne ha vært hvis vi var absolutt dydige etter Aristoteles’ definisjon. Essensen i Kants moralfilosofi er analysert med utgangspunkt i Christine M. Korsgaards bøker The Sources of Normativity og Creating the Kingdom of Ends. Korsgaard tar utgangspunkt i humanitetsformuleringen som sier at mennesket alltid også skal betraktes som et mål i seg selv. Det er konkludert med at en dualistisk tolkning av begrepet den dydige person kan bidra med nye innsikter utover Kants humanitetsformulering fordi det peker ut over Kant og kan tolkes som en tilnærming til eksistensialfilosofien. McDowell mener at Aristoteles er partikularist, men McDowells form for partikularisme er blitt kritisert av McNaughton og Rawling. Denne kritikken er analysert og deres alternativ tykk intuisjonisme er brukt til å sammenstille en etikk med elementer fra Aristoteles og Kant