Digitalt fotografi 1990-2000 fra 'det som har vært' til fri fiksjon? : En sondering av fotografi og tre digitale strategier på 1990-tallet: Mikkel McAlinden, Lavasir Nordrum og Vibeke Tandberg

Del I av oppgaven undersøker hva et fotografisk objekt kan være - hvordan og hvorledes forskjellige oppfatninger rundt fotografi har oppstått og blitt vedlikeholdt. Parallelt med at fotografi ble et autonomt felt på kunstscenen med egne institusjoner, utviklet det digitale fotografi seg i Norge. En dominerende teorioppfatning forstod fotografi som indeks, som bevis - det som har vært. Det er en ontologisk oppfattelse; fotografi som sannhetsbevis. Ved den digitale fremveksten kom det påstander om at fotografi måtte redefineres. Min hypotese er at fotografi alltid har vært et mangfoldig objekt og bare kan forstås epistemologisk og kontekstuelt. Innenfor et avgrenset felt kan en definere en "essens" for fotografi - basert på konvensjoner; default settings. Men konstruerte "essenser" er ikke universelle. De har ikke samme legitimitet i andre kontekster eller felt. Jeg hevder at Roland Barthes er blitt "misbrukt" av flere sentrale debattanter. Fotografi er et fenomen som er produsert i en kontekst og fremstår i en annen. Fotografi forflytter uttrykk og innhold på tvers av felt og konvensjoner. Et fotografi kan rokkere etablerte skillelinjer mellom tegn og virkelighet. Fotografi er resultat av natur og kultur. Fotografi kan beskrive og meddele. Disse dualistiske trekkene karakteriserer fotografi. Dualismen unndrar fotografi fra fastsettelse og skaper et fascinerende spenningsfelt. Det digitale fotografi endrer ikke denne dualismen. Digitale fotografiske beskrivelser kan være mer "virkelige" enn fremstillinger med tradisjonelle fotografi. Det digitale fotografi har ført til flere alternativer for å formidle subjektive meddelelser. Syn, persepsjon og kognisjon er viktig for innsikt i bilder. Tankefiguren synet er likt et bilde er meget utbredt. Men det er en forenklet modell, for synet er generelt hypotaktisk mens bilder fremstår parataktisk. Oppgaven prøver å problematisere noen selvfølgeligheter vedrørende syn, fotografi og billedproduksjon / resepsjon. Nyere kognitiv forskning har kommet til at synet har evne til logisk resonnering og det utfordrer tidligere forståelser. Del II av oppgaven analyserer tre digitale strategier i norsk fotografi på 1990-tallet. Lavasir Nordrum var etablert innen kunstscenen, mens Mikkel McAlinden og Vibeke Tandberg gjennomgikk den første formelle kunstutdannelsen for fotografi. McAlinden søkte etter semantisk sammenbrudd og utforsket fenomenologiske selvmotsigelser i sine verk. Han utforsket betrakterens rolle med digitalt fotografi. Nordrum utforsket de digitale mulighetene til en poetisk stemme i bildene. Han skapte et særegent billedspråk - digital poesi - ved utstrakt gjenbruk av elementer. Vibeke Tandberg utfordret straight fotografi. Hun utviklet en fiksjonssjanger og benyttet appropriasjoner, iscenesettelse, serier og opptrådte selv i bildene. Tandberg var opptatt av at identitet kan konstrueres og at media er effektivt til å skape myter. Hun utforsket subjektets forskjellige muligheter i avbildninger og "lekte" med kunstbegrepet.. I denne perioden oppsto det ikke en ny sjanger og heller ikke et brudd - fotografiets død - som mange hadde prediket. De forskjellige praksisene og uttrykkene i perioden kan tolkes omvendt. Fotografi økt sitt mangfold med tilveksten av det digitale fotografi. Synssansen kan sidestilles med tenkning. Det medfører at flere av de gamle traderte forestillinger om tenkning og konseptkunst må revurderes. Den hegemoniske posisjonen som konsept og konseptuel tenkning har hatt, blir utfordret. Kanskje er det en slik "korreksjon" vi er vitne til, for det mangfoldige fotografi er sterkere enn noen gang på kunstscenen