En folkelig kirke? En kvalitativ undersøkelse av folkekirke-begrepet sett fra kirkebenken

Endrende relasjoner i forholdet mellom stat og kirke gjør at Den norske kirke er i ferd med å bli en selvstendig folkekirke, og folkekirkebegrepet er blitt et yndet ord i mange kretser. I opptakten til kirkevalget høsten 2015 har folkekirkebegrepet nærmest blitt valgspråk. Etter grunnlovsendringen i 2012 hvor folkekirkebegrepet ble festet til grunnloven er begrepet høyst aktuelt å diskutere. I denne oppgaven har jeg hatt til formål å undersøke hva slags kirkeforståelse som ligger til grunn for begrepet folkekirke. Bakgrunnen for at jeg har valgt dette temaet er endringen av grunnlovens paragraf 16, som gjorde at begrepet Norges folkekirke ble et grunnlovsfestet begrep. Jeg registrerer at det finnes en rekke måter å forstå begrepet på, en del av oppgaven har bestått i å kartlegge ulike tolkninger av folkekirkebegrepet. Jeg ville også undersøke hvilke forventninger som finnes til folkekirken blant kirkens medlemmer. For å gjøre dette har jeg gjennomført kvalitative intervjuer med medlemmer av Den norske kirke. I intervjuene har jeg også spurt om informantenes forventninger til kirkebegrepet for å sammenlikne forståelse med forventning. For å kartlegge folkekirkeforståelser har jeg også sett på begrepshistorien knyttet til begrepet, i tillegg til å gjennomgå aktuell forskningslitteratur og teori. Jeg har i analysen sett på tendenser i empirien og drøftet disse i lys av teorien. Det som viser seg ar at folkekirkebegrepet har mange konnotasjoner. Gjennom arbeidet med begrepshistorien er det blitt klart at begrepet i stor grad innholdsbestemmes av kontekst. Begrepet er videre deskriptivt og normativt på samme tid, noe som synliggjøres i at informantene synes det er lettere å formulere hvilke forventninger de har til folkekirken, enn hvordan de forstår den. Forventningene til folkekirken slik det viser seg gjennom empirien er at den er åpen, inkluderende og at den har sitt utgangspunkt i nestekjærligheten